FUNKYMARWIN

Super-Martin i tights løper maraton.

2011-05-04T12:38:00.003+02:00

(VIDEOBEVIS fra VG at jeg faktisk løp dette maratonet)

Det var en dum idé. Men jeg hadde bestemt meg. For første gang i mitt liv skulle jeg løpe et maraton. Jeg registrerte startnummer på nett og betalte avgiften på 550 kroner. Tenk det, så mye penger for så mye pine. Om et halvt år går startskuddet for Oslo maraton. Nå hadde jeg en stor hindring å overkomme: 42 195 meter på steinhard asfalt i sentrum av Oslo.

Løping er min greie. Jeg er blitt avhengig. Som en narkoman trenger sitt skudd amfetamin, trenger jeg min dose joggetur. For å forklare hvorfor det ble sånn, må jeg spole mange år tilbake. Lagsport har nemlig aldri vært min greie. Seks år gammel hadde jeg en lysende karriere foran meg som målvakt i Jervs lilleputtlag. Samtidig var jeg blitt storfan av Michael Jackson og var uhyre fascinert av hans spektakulære dansetrinn. I tillegg hadde jeg nøye studert det norske kvinnelandslaget i håndball og taktene til keeperen Cecilie Leganger.

Da Imås-spillerne kom stormene mot målet mitt, trippet jeg energisk med begge henda i været (som Leganger før en straffe), tok en dobbel piruett alla Michael Jackson, mens ballen rolig trillet inn i nettet bak meg. Imås jublet hemningsløst. De voksne på sidelinjen gremmet seg over hvor totalt håpløst forsøket mitt på å redde ballen så ut. Men hva brydde det meg? Jeg var jo «kongen av pop» – bare totalt blottet for konkurranseinstinkt og ballfølelse. Jeg sluttet på Jerv sesongen etterpå, sannsynligvis til det beste for både meg og laget.

Åtte år senere i niende klasse spurte kompisen min Ole meg ut på joggetur. Uvitende banket jeg på døra ikledd dongeribukser og skatesko. Ole ristet på hodet da han så antrekket og fant frem farens treningsdress til meg. Så løp vi – ut langs grusveiene rundt Morviga. Etterpå var jeg sliten og opplagt på samme tid – en helt ny følelse uten bitter bismak av konkurranse og prestasjonsangst. Bare meg og den langstrakte veien forut. Siden den gang har jeg fortsatt å løpe. Ganske jevnlig, cirka tre ganger i uka, sommer og vinter. Altså hadde jeg opparbeidet meg et slags grunnlag før maratonet jeg snart skulle løpe.

Utstyr er viktig har jeg skjønt i ettertid. Øverst i treningstøyhiarkiet troner den pølsetrange løpetightsen. Er jeg i godt humør og drar på tightsen, skjer det noe magisk når jeg setter ut i Oslos asfaltjungel. Jeg får overnaturlige krefter og masse energi. Jeg bykser nedover Bogstadveien, sprinter sikk-sakk mellom Frogner-fruene og hopper galante steg over komlokk og gjerder. «Er det en fugl, er det et fly? Nei, det er super-Martin!» SVOSJ – ut i veibanen med en trikk i hælene. Løp, løp, løp. Super-Martin er nemlig hevet over trafikkreglene. Og trikken, min verste fiende, skal ikke få ta meg igjen. Trikken og jeg kjemper side om side nedover Welhavens gate mot stoppet på Holbergs plass. Og akkurat på målstreken slår jeg trikken, totalt utmattet. Super-Martin reddet dagen nok en gang, takket være den magiske løpetightsen.

Andre ganger er jogging monotont, meningsløst og kjedelig. Enkelte rikssynsere har satt den voksende løpeentusiasmen i sammenheng med tankegods fra protestantisk og pietistisk arbeidsetikk. (Kort oppsummert: Du skal pine deg selv langsomt, for å få gevinst i himmelen) Vel, i så fall lukter dagens løpeentusiasme av egotripp i tillegg. Før var golf næringslivets favorittsport, men det er lenge siden. Nå skal enhver toppleder med respekt for seg selv eie en pulsklokke og stille med lag i Holmenkoll-stafetten. Løping er blitt pengemakt og highclass, noe jeg umiddelbart ikke ønsker å identifisere meg med. Men hva er det egentlig da som får meg til å løpe?

For meg er joggeturene mine noe helt annet enn prestisje. Når jeg knytter joggeskoene og hugger meg innover landskapet, setter det i gang en del prosesser. Mens pulsen stiger, hjertet pumper oksygen gjennom blodårene, og svetteperlene pipler ut av pannen, stiger en slags stemning inne i meg. Hjernen tar fullstendig fri fra tanker jeg til daglig plikter den til å tenke. Og innerst fra en hjernelapp fosser ut et frislipp av løsrevne tanker, gamle minner og ufullstendige resonnementer. Jeg får tid til å fundere og trekke tråder mellom ukas ferske opplevelser. Følelser manifesterer seg fysisk for hvert steg jeg tar. Har jeg vært sint, kan jeg tordne avgårde med et morskt ansikt. Har jeg vært trist vil en kveldsøkt med passerende lyktestolper lysne det mørke sinnet. Du kan si jeg såkalt «løper det av meg».

Så kom dagen jeg skulle fike til med et fullblods maraton. Ole skulle også være med, og nå stod vi og studerte flere hundre deltagere etterligne aerobicbevegelsene til overivrige SATS-instruktører. Massive høytalere dundret ut Van Halens «Jump» etterfulgt av en rekke intetsigende schlagere. Jeg hadde dratt på meg den magiske løpetightsen, men kjente meg ikke helt som super-Martin enda. Vi dyttet i oss de siste sjokoladebitene, gjorde oss klare og PANG! Så la vi på sprang.

Ole sjekket stadig pulsklokka. Vi lå på 4.30 minutter per kilometer og hadde bra fart idet vi spiste asfalt meter for meter. Ole har alltid vært min rake motsetning. Han har gjort karriere i Jerv og er hundre ganger mer macho. Etter de første 30 kilometerne, som hadde gått unna i greit tempo, løp han fra meg. Da kicket en ny tilstand inn. Det skjer noe med kroppen når den har løpt 30 kilometer i strekk. Musklene i lårene, som ble slått mot bakken igjen og igjen, skrek nå desperat etter en pause. Jeg begynte å miste fart. Jeg karet meg til neste vannpost, heiv i meg den tiende bananen og slukte sportsdrikken – til ingen nytte. Maten samlet seg i en klump i magen og gjorde meg kvalm. Friske førtiåringer begynte å ta meg igjen. Jeg ble sur. Jeg hatet dette løpet, hatet alle disse friskusene. Jeg fikk lyst å rope: «Dra hjem, idioter. Gå og løp et annet sted». Men det passet seg ikke. Bare syv kilometer igjen.

Ved Aker Brygge hadde arrangørene gjort det talentløse valget å legge løypa i en sløyfe. Det vil si at man må løpe i runding ut på en forblåst kai, når man egentlig kan fortsette rett fram. Vinden kjølte ned kroppen så den jobbet på halvt gir. Jeg prøvde å tørke bort svetten fra panna, men svetten hadde krystallisert seg til harde saltkorn som i stedet skrapte opp huden. Plutselig kunne jeg ikke stå oppreist og før jeg visste ord av det, satt jeg på huk midt på veien. Jeg var på nippet til å praie en taxi og be den kjøre meg til mål. Men nei. Jeg måtte komme meg dit alene om jeg så måtte krype de siste meterne.

Jeg vet ikke om det var løpetightsen, viljen eller høyere makter som til slutt fikk jippa meg over målstreken - tre timer og 28 minutter etter startskuddet. Da jeg lå der på gressplenen nærmest paralysert, tenkte jeg to ting: At dette faktisk hadde vært en dum idé, men at jeg hadde i det minste hadde nådd mål med en viss ære i behold. Nå et halvt år etterpå innser jeg at maratonet kanskje var en forgiftende overdose, men jeg er enda en junkie – og kommer til å trenge min dose løping helt til jeg dør.

Hjelp, jeg blir gammal

2011-03-21T11:22:00.001+01:00

Da jeg var 14 år, satt bestefar i sofaen på Manglerud og sa noe jeg aldri har glemt. Han sa: «De unge vil bli gamle, og de gamle vil bli unge». Bestefar, som da må ha vært 75, hadde nok helt rett. Man drømmer ofte om å være i en annen alder enn den man er. Feite førtiser vil bli fine fjortiser og fjortiser vil bli fri fra foreldre (og kunne kjøpe øl i butikken). Men ifølge bestefars tese må det jo en gang tippe over. På hvilket tidspunkt blir man gammel og lengter etter å være ung?

Jeg tror pendelen skifta en gang da jeg var mellom 19 og 22 år. Kanskje var det da jeg merket at hårfestet i panna ikke lenger var en rett strek, men hadde tatt form som en buet M. Eller da korsryggen ble stiv og jeg aktivt begynte å tenke på kroppsholdning. Eller første gang jeg helt uoppfordret kjøpte fisk til middag. Det ville jeg ALDRI gjort for et par år siden. «Fisk lærer man seg å like», sa lærerinnen min i første klasse. «Tull!», repliserte vi da, men hun fikk jo helt rett. Og det gjelder ikke bare fisk. Nå drikker jeg kaffe. Masse kaffe, og Farris. Hvilke unge liker kaffe, fisk og Farris?

Før var bursdager gøy. Nå er bursdager ikke noe å rope hurra for lenger. De treffer meg som en tennisball i hodet. Hva, bursdag nå igjen? Men det var jo bare noen måneder siden sist. Ergo, jeg blir gammal – helt plutselig og altfor fort. Det er med et digert sukk jeg nå har innsett den ubehagelige sannhet: Herfra går trappa bare en vei. Den går nedover. Mot kjelleren. Dette kan bare bety en ting: Snart liker jeg dadler.

Flere ting beviser at jeg har blitt gammal. En av dem er at jeg har blitt opptatt av gode sko. Før skulle vinterskoene bare være kule. Nå legger jeg i en ekstra 500 kroner for at de også skal være vanntette. Altså har jeg blitt mer og mer opptatt av kvalitet. Det samme har skjedd på radiofronten. Før satt jeg bestandig på P3 – den überhippe ungdomskanalen, men nå har jeg fått sansen for nyheter og Morgenkåseriet på P2. Selve beviset på min skrantene voksenhumor fikk jeg da jeg tok meg selv i å faktisk le av Morgenkåseriet. Etterpå får jeg veldig dårlig samvittighet. Jeg skal jo ikke le av de tørre poengene en eller annen avdanket samfunnsanalytiker serverer. Pappa skal le av sånt, jeg skal le av Harald Eia, Radioresepsjonen og lærere som ikke får Power-point-presentasjonen til å fungere.

Med min nye voksenmentalitet trenger ikke TV-programmer lenger å underholde meg. I stedet for skal de være viktige og interessante. Resultatet er at jeg oftere tvinger meg til å se en eller annen kunstfilm fra Arthaus som egentlig er dønn kjedelig. Men filmen hadde et så VIKTIG og INTERESSANT budskap, kan jeg si etterpå. Det er en veldig voksen ting å si, som med en gang høyner min kulturelle kapital. Forøvrig blir jeg nå i familieselskaper henvist til voksenbordet hvor jeg må snakke med andre voksne om voksne ting som gamledager, politikk og avføring.

Men det er noe paradoksalt i alt dette gammal/ung-styret når jeg ser på venneflokken min. De består i stor grad av såkalte hipstere. Du har sikkert sett noen hipstere på TV. De går med gamle rutete bestefar-skjorter, er ironiske til alt, har lang skrålugg og ikke minst bart. Ifølge Wikipedia preges hipsterne av en ujålete ekthet, som en forsiktig motreaksjon mot forbrukerhysteriet. Hipster-tilværelsen inkluderer (foruten endeløse diskusjoner om trender i tida) brukt- og retromote. Altså vil hipstere helst se ut som bestemor. De vil gå i sennepsgule ullskjørt, russiske pelsluer og tweed-jakker. De vil sylte bær, drive håndarbeid og leve på 70-tallet. Det vil si slik de har sett 70-tallet gjennom nostalgiske polaroidbilder. Mine hipster-venner ser ut som de kommer rett ut fra eldresenteret, trass de faktisk er unge og har mulighet til å se yngre ut. Jeg venter spent på den neste hipster-trenden. Kanskje blir det stokk og hatt på byen.

Stikk motsatt er det med de gamle. Det vil si dere fra førti og oppover (no hard feelings). Gamle skal bli yngre, eller rettere sagt: konservere en ung utgave av seg selv, så man aldri går ut på dato (ikke ulikt hermetiske varer). Beauty-bransjen hjelper oss med det. For en liten slant kan vi kjøpe oss vekk fra rynker, appelsinhud, overflødig fett og hårmangel. Bransjen får god drahjelp av stylister, bli-ny-blader, Lóreal, Oscar-utdelinger, og ikke minst Jan Thomas sine terningkast i Se og hør. Målet for kvinner er at de skal se ut som en 19 år gammel jente som aldri har født et barn, spist en bløtkake eller levd et liv i det hele tatt. Mannfolk har det heldigvis litt lettere. De må bare sykle Birken.

Kvinner får gladelig sprøytet botox og restylane inn i lepper og hud for tiden. En reklame for Anti Age Academy spør i Aftenposten: «Har du behov for en oppstramming i lunsjen? Du trenger bare en behandling, så kan du gå rett på jobb etterpå!» Jeg måtte flire. Slik skal altså dine jobbkollegaer lures til å tro at du bare har spist lunsj, mens du egentlig i all hemmelighet snek deg inn bakdøra på Anti Age Academy-klinikken og la deg paddeflat for laserpistolen. Kollegaene dine vil jo aldri tenke noe annet enn at det du angivelig spiste til lunsj bare hadde en usedvanlig oppkvikkende og ansiktsløftende effekt. Også var det navnet på klinikken, Anti Age. Det høres ut som et slagord, og jeg skulle ikke bli forundret om jeg neste 8.mars ser et digert fakkeltog trampe oppover Karl Johan, med Vendela Kirsebom i front som skriker i megafonen: NEI TIL ALDRING, NEI TIL ALDRING!

Jeg tenker tilbake på bestefar i sofaen på Manglerud. Han hadde vitser, lo høyt og kom med rare kommentarer under kaffekosen. En gang fortalte han hvordan han skulle bryte seg inn på skolen, borre hull i taket og overvåke meg i klasserommet. Det var en fantasifull bestefar som satt i sofaen, han var full av ideer og til tider veldig barnlig – på ingen måte gammel. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje er det som er hemmeligheten: Man skal leve som man er barn hele livet, man må bare ta noen voksne avgjørelser inniblant.

Palestineren i Grimstad

2011-02-12T14:44:00.002+01:00

Abdu Rawashdeh har aldri spist pølse på Nottos. Ikke før i dag. Etter jeg har bestilt kombinasjonen: ketsjup, sennep og sprøstekt løk, sier han bare «the same». «Du blir ikke skikkelig grimstadgutt før du har prøvd Nottos pølser», sier jeg. Abdu ler: «Ah, these are not so bad!». Vi setter oss på bryggekanten i den skarpe vintersola. Da 24-åringen kom til byen for bare et halvt år siden, pleide han å sitte her på gjestehavna, drikke kaffe, ta en sigg. Abdu har bodd i storbyer som Betlehem, Tel Aviv og Ramallah. Derfor synes han Grimstad er ganske lite og stille. Han er ikledd jeans, rutete skjorte og H&M-jakke og ser ut som en hvilken som helst annen ungdom. Likevel har han en annerledes historie enn de fleste. Han søkte ikke asyl i Norge uten grunn.

Abdu trekker opp den rutete skjorta og viser det avlange arret fra kula som flerret opp siden hans. 25. september 2008 var han og demonstrerte mot den 670 kilometer lange barrieren på Vestbredden. Israel kaller muren et sikkerhetsgjerde, mens palestinere kaller den apartheidmuren. Abdu stod på en scene og protesterte med en megafon. Da åpnet israelske styrker ved muren ild mot folkemengden. Et skudd traff Abdu i høyresiden, rett over hoften. Med ett skjønte han hva som skjedde og kastet seg ned på bakken. Han blødde, men skuddet hadde bare streifet han. «Jeg aner ikke hvorfor de skjøt på oss. Vi hadde ingen våpen eller andre ting å forsvare oss med. Det eneste våpenet vi brukte var stemmene våre». Abdu kom levende fra skyteepisoden. Andre døde, usikkert hvor mange. Men deriblant et søskenpar han forteller navnene på.

Etter skytingen dro Abdu tilbake til Ramallah hvor han bodde og hadde venner. Der demonstrerte han på nytt, men denne gangen mot de palestinske selvstyringsmyndighetene. Abdu er araber, og det er ikke tvil om hvilken side han står på i Israel-Palestina-konflikten. Likevel var han ikke fornøyd med måten lederne brukte pengene sine. «Den internasjonale støtten myndighetene får fra Europa, Norge og resten av verden brukes til bygninger og næringsliv, mens selve det palestinske folket er enda fattig og lever under fryktelige forhold. Ingen bryr seg om dem. Selv i Palestina er det ingen respekt for menneskerettighetene».

Å tale styresmaktene imot var risikabelt, og for Abdu fikk det konsekvenser. 2010 ble Abdu arrestert av det palestinske politiet i Ramallah. Etter skyteepisoden og arrestasjonen ønsket han seg nå vekk fra Midtøsten. Han har var lei av okkupasjonen og den ustabile situasjonen. Han ønsket seg frihet, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Han ønsket å kunne leve et menneskelig liv. Abdu slapp ut av fengselet etter en uke.

«Jeg funderte lenge på hvilket land jeg ville dra til. Kanskje Canada eller Sverige. Men jeg håpet mest på Norge fordi det er det beste landet i verden» Verdens beste land? Hvordan kunne han vite det på forhånd? Abdu smiler. «Det er veldig enkelt. Jeg bare søkte på Google!». Så ler han høyt. De alvorlige, intense øynene som preget ansiktet når han pratet om fortiden virker mildere nå. Kontakter fra lokale organisasjoner hjalp han med å skrive asylsøknaden. Deretter gikk brevet til FN-kontoret i Tel Aviv og allerede en måned etterpå fikk han svar: Opphold på humanitært grunnlag. «Tenk det, etter så kort tid. I am a lucky boy!». Hvorfor behandlingstiden fra UDI var så kort, vet han ikke. Men Abdu forteller raskt om venner som har måttet vente på svar i flere år.

16. august 2010 gikk han ombord på flyet til Norge. «Jeg dro fra 38 grader i Israel. Jeg hadde bare sommertøy på. Da jeg gikk ut av flyet i Oslo, tenkte jeg: Hvor i helsike er jakka mi?». Deretter fløy Abdu til Kjevik hvor en mann fra Grimstad kommune ventet med en bil og kjørte han til hans nye leilighet. Slik skjedde det. Nå var han palestineren i Grimstad.

«Den første måneden var helt forferdelig. Jeg hadde ingen venner og jeg kjente ikke byen». På hverdager etter norskkurset kl.12.00 trasket Abdu rundt i de små gatene. En dag i første uka ble gatene til et virrvarr av steder, retninger og hvite hus. Hvor var han? Hvor var det blitt av leiligheten? Til slutt satte Abdu seg i en taxi, sa plumpt adressen sin og ble kjørt hjem. Etter første måned begynte han å få seg venner i Grimstad, norske og internasjonale. I helgene drog han til bekjente i Kristiansand og Oslo. Når jeg spør hvordan han har fått så mange venner, sier han enkelt: «Jeg har god kommunikasjonsevne». Etter en måned trivdes han bedre i byen.

Vi kjøper en kaffe og stikker til leiligheten hans. En enkel stue, en kjøkkenkrok, et lite bad, et enda mindre soverom. Det er alt. På veggen ved ytterdøra har han hengt opp et norsk flagg med en palestinsk pins på. Abdu er veldig engasjert når han snakker om Norge. «Jeg elsker snø. For vi har ikke snø i Midtøsten. Jeg elsker Norge, jeg elsker livet her, folket her. Alt er så enkelt, så trygt. Folk er så vennlige. Du vet, ingen her vil drepe meg fordi jeg er uenig med deg eller uenig regjeringen. Jeg elsker Norge!».

Abdu kan bare komme på én ubehagelig opplevelse med nordmenn. Da han og en kompis gikk for å handle på Kiwi, ble de stoppet av en mann. Han bad dem begge dra hjem til Afrika. Mannen synes ifølge Abdu det var urettferdig at hans skattepenger skulle gå til folk fra andre land. Når Abdu har fortalt historien ferdig, løfter han opp håndflaten. «Se på fingrene mine», sier han. «De virker like, ikke sant. Men er de det?» «Nei, ikke helt like», sier jeg. «Nettopp!» Abdu holder opp pekefingeren mot meg. «Har du sett en finger, har du ikke sett alle. Det samme tenker jeg om mannen som stoppet oss. Selvfølgelig er vi forskjellige. Akkurat som fingrene våre. Det burde folk tenke om oss også».

En dag håper Abdu at israelere og palestinere kan leve i en stat. Abdu har mistet venner og familie i krigen. Han har til og med sett en venn bli drept foran øynene hans. Likevel påstår Abdu at han ikke har noe imot israelerne. «Jeg har aldri tenkt at jeg vil drepe israelerne fordi de har drept vennene mine. Folk sier jeg er gal. Men dette gir meg håp og styrke til å gjøre noe». Jeg kan ikke forstå at Abdu mener det. Her sitter en 24 år gammel gutt som har så mye konflikt og død. Også snakker han om håp!? «Hvordan kan noe som død bli forvandlet til håp? Det er jo ikke logisk». Abdu senker stemmen og setter to alvorlige, intense øyne i meg. « ... Jeg vet. Men sånn jeg tenker på det, gir alle jeg har mistet meg håp og styrke til å hjelpe folket - til å få en slutt på krigen».

Slått ned i egen by med et "jævla homo"

2010-12-12T16:23:00.004+01:00

Natt til torsdag 11.november ble Leif Jacobsen slått ned i sin egen by. Leif var ute med noen venner i Arendal da han hørte noen ropte «Jævla homo». Leif rakk ikke å reagere før han ble overfalt. ”Det siste jeg husker var at gjerningsmannen fortsatte å slå løs på meg, mens jeg lå der på asfalten”, sa han til Agderposten. Ansiktet til Leif preger førstesiden. Han har et stygt kutt over øyet. Det var ikke første gang Leif hadde opplevd umotivert vold, og nå føler han seg ikke lenger trygg i sin egen by. Han vil flytte til Oslo.

Nyheten satt fyr i meg fredagen jeg så førstesiden. Jeg ble rett og slett provosert - sånn at du kjenner det i magen. At en 24-åring skal bli slått ned og sparket bare fordi han er homofil, er noe man ikke skal akseptere. Jeg trodde ikke at noe slikt kunne skje her på Sørlandet i 2010. Men så feil kan man altså ta.

Mange mener at seksuell orientering er en privatsak. Joda, langt på vei angår det ikke offentligheten, men når grov homohets forekommer er det viktig at noen tåler å være talerør for de som ikke tør. Derfor var det også modig av Leif å stå frem med sin historie i Agderposten. Det skal han ha ros for. Og etter flere voldsepisoder kan jeg godt forstå at han ønsker å flytte til Oslo.

I en årrekke har homofile og lesbiske trukket inn til storbyene, hvor man kan forsvinne i horden av mennesker og finne et større miljø med likesinnede. På et utested en gang overhørte jeg et ordtak som lød: «Det er fullt akseptert å være homo i Norge, så lenge du holder deg innafor ring 3». På denne måten tegnes det opp et skille mellom by og bygd. Et bilde av storbyen som liberal og tolerant, i motsetning til utkantstrøkene som konservative og trangsynte. Dette skillet er en sannhet med mange modifikasjoner.

Til tross for at jeg selv er et erkeeksempel på homoen som flytta til Oslo, opplevde jeg det nærmest utelukkende positivt å komme ut av skapet på Sørlandet. I Grimstad har jeg ikke fått etterslengt et eneste «jævla homo». Kanskje er det fordi jeg ikke har utpreget knekk i håndleddet. Hvem vet? Reaksjonene har i hvert fall vært positive og flere homofile sørlendinger jeg har snakket med opplever samme aksept her. Det er flott. Men så får altså Leif seg et skikkelig slag i trynet. Og selv om flertallet av skeive i sør ikke opplever slikt, er det viktig og si ifra at dette er et slag for mye.

Noen forskjeller mellom by og bygd er likevel nevneverdige. 1. desember sitter jeg på en nyoppusset kirkebenk i Oslo Domkirke. Med bønn, sang og dans markeres verdens HIV og AIDS-dag. Ned fra galleriet henger lange stoffer i alle regnbuens farger, og i benkeradene sitter flere mannfolk som holder hender. Presten lyser velsignelsen, og på vei ut mens Knut Anders Sørum synger «I´m feeling good», får vi utdelt fakler.

Utenfor kirketrappa er det iskaldt, og en mann vinker meg bort med en varm fakkel. Det er Gjerstad-mannen Bård Nylund. Han er også opprørt over Leif-saken og har vært mye i media etter oppslaget. Til Agderposten uttalte han «Når konservative, kristne myndighetspersoner på Sørlandet står frem med negative holdninger mot homofile, kan dette danne grobunn for holdninger som legitimerer vold mot homofile».

Til dette utspillet tenker jeg at det er utrolig viktig å ikke misforstå hva Bård mener. Kristenkonservative kan ikke på noen måte klandres for det som skjedde med Leif. Det var en enkeltmanns gjerning. Jeg tror også at ytterst få kristne i sør kjenner seg igjen at de har negative holdninger mot homofile. Mens vi vandrer opp brosteinen mot Stortinget sier jeg til Bård at det er viktig å ikke svartmale Sørlandet. Bård nikker.

Likevel tenker jeg at Leif-saken var en ypperlig mulighet for kirken å fremme sitt budskap om nestekjærlighet og respekt for menneskeverd. Men i måneden etter overfallet har det vært tyst fra kirkens side. Selvfølgelig kan ikke kirken kan rykke ut i enhver sak, men jeg undrer over tausheten i Leif-saken. Her synes også forskjellen mellom by og bygd. Der Domkirken i Oslo årlig pyntes med regnbueflagget og presten spesifikt ber for homofiles situasjon i inn- og utland, er kirken på Sørlandet mer unnvikende i disse spørsmålene.

Nuvel. Nok om kirken, mer om stat. I leserinnlegget «Politiet må ta hatvold på alvor» (Agderposten 22.11) setter LLH Sør spørsmålstegn med hva myndighetene gjør. «Politikere, både lokalt og nasjonalt, har et ansvar for å sørge for at vi har et godt og trygt samfunn å leve i», skriver de. LLH har et poeng, men for ofte finner vi noen vi kan å skylde på. Som regel er det politikere, politiet eller pressen som må ta ansvar. I lengden er det en for lettvint løsning. Saken om Leif handler dypest sett om holdninger til annerledeshet. Og hvem er det som er ansvarlig for holdingene våre? Hva med å løfte pekefingeren og vri den i retning seg selv?

I norsk skolegård er «jævla homo» og «jævla hore» de to mest brukte skjellsordene. Som skaphomo frykter man at det man føler på innsiden på en eller annen måte skal vise seg på utsiden. Hvor kjipt er det ikke da å få slengt et «jævla homo» i trynet? Jeg mener lakmustesten på et samfunn er hvor godt det greier å inkludere folk som er annerledes. Og da tenker jeg på alle typer annerledeshet.

I et stadig mer mangfoldig Norge blir dette en mer og mer aktuell problemstilling. Alle folk har et ansvar for å være seg bevisst hvilke holdninger man er med å fremme eller opprettholde. Det handler om hvordan vi prater om hverandre - ved middagsbordet, i skolegården, i menigheten, på jobben. På den måten kan vi kanskje unngå at en ung gutt igjen blir slått ned i sin egen by.

Hvite og brune nordmenn

2010-11-15T09:48:00.002+01:00

Oslo er forskjellenes by. Det er i hovedstaden man tydeligst ser konturene av det nye Norge. Når jeg drar på meg tightsen og knytter joggeskoene for en treningsøkt i Oslos asfaltjungel, er det spennende å legge merke til forskjellene mellom bydelene. På koleidoskopisk vis endrer gatene, menneskene og luktene seg fra sted til sted.

Den gamle joggeløypen min går innom monolitten i Vigelandsparken, og for å komme dit må jeg innom Frogner. Her er bygårdene utsmykkede og bilene i øverste klasse. Velkledde Frogner-fruer og dresskledde herrer spankulerer nedover gaten og ser tilsynelatende vellykkede ut. Ofte setter jeg litt ekstra fart i beina for å komme meg unna. Jeg opplever bydelen ganske kjedelig. Kanskje er det mine fordommer mot rikmannsadelen, men folk her er svært uniformerte. Jeg tenker det er godt ikke hele Oslo er som Frogner.

I det siste har jeg funnet meg en ny (og bedre) joggeløype. Den går over Vaterlandsbrua, forbi utslitte Stargate pub og innover i Grønland bydel. Her lever de mest forskjellige mennesker sammen. Først passerer jeg to naglete pønkere i stramme jeans og skinnjakker. Jeg løper forbi en hijabkledd mor med tre småtroll på slep. Inn fra sidelinjen kommer fire norsk-pakistanere med hver sin kebab. Ja, Grønland har nok en litt mer shabby arkitektur, men har til gjengjeld en varm, folkelig sjel.

Hver gang jeg løper den nye løypa mi, kjenner jeg det i kroppen hvor godt jeg liker at byen byr på mangfold. På Grønland er arabere, partysvensker, indere og nordmenn alle representert. Nettopp det bringer med seg mye bra på menyen, bokstavelig talt. Visste du for eksempel at på Punjab Tandoori får du kjøpt Oslos beste chicken tikka masala til en studentvennlig pris? Eller at i en bortgjemt bakgate finner du et brødbakeri som selger ferske naans til fem kroner stykket? På joggeturene tenker jeg ofte at jeg får lyst til å flytte hit. Jeg kan godt være en del av dette.

Et Oslo-område det er for langt å jogge til, er Groruddalen. Men jeg tar T-banen opp dit hver tirsdag fordi jeg er frivillig på Røde Kors ressurssenter. Dalen på østkanten har vært en varm potet i høstens heteste integreringsdebatt. På Røde Kors-senteret kommer ungdom, de fleste med minoritetsbakgrunn, for å spille biljard, se film eller få hjelp til leksene. Jeg får sjansen til å bli kjent med folk som har levd totalt andre liv enn meg selv. Hvor enkel blir ikke din übertrygge oppvekst i Grimstad, når folka du prater med har flyktet fra et hjemland i krig? Kontrastene mellom oss er urettferdig store. Tenk at vi er nesten like gamle.

Jeg husker godt jeg ble smått forbauset første gang jeg så to jenter sittende på leksehjelpen. Hun ene bar hijab, mens hun andre hadde håret slått ut. Jentene var gode venner og da jeg spurte dem, var ikke hijaben noen sak. Det var derimot matteprøven neste dag. Jeg tenker det er bra at de to jentene, bare ved å sitte der, slår i stykker det stereotypiske bildet av muslimsk ungdom som folk som «vil rive landet vårt i fillebiter». Ja, for det var faktisk akkurat disse ordene Christian Tybring-Gjedde (Frp) brukte da han beskrev konsekvensene av flerkultur i et debattinnlegg i Aftenposten. «For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system»

Det er når Frp i ny og ne kommer med slike utspill, at jeg lurer på hva Norge skulle gjort uten innvandring. Store deler av det norske arbeidslivet ville falt sammen. Landets 500.000 nordmenn med innvandrerbakgrunn har en rekke jobber hvite nordmenn ikke lenger tar. Et annet argument Tybring-Gjedde brukte i debattinnlegget var gettofisering i Groruddalen.

Tall fra SSB viser at 40 prosent av Groruddalens innbyggere har innvandrerbakgrunn. I enkelte klasser er opp mot 97 prosent av elevene innvandrere. Joda, jeg kan forstå at dette skaper debatt. Men da innlegget til Tybring-Gjedde var tema på NRK-debatten på Litteraturhuset, så jeg hvordan Audun Lysbakken fikk nok. «Her får altså en mann som bor på vestkanten lov til å definere problemene for alle som bor i Groruddalen», sa Lysbakken.

En måned senere har Audun Lysbakken arrangert et folkemøte på Rommen skole i Groruddalen med åpen mikrofon og undertittelen: «Fortell oss hvordan det er å bo her». Stemningen er spent i den stappfulle salen. I politikerpanelet sitter Jonas Gahr Støre. Han snakker om en verden i sterk forandring: «Da jeg gikk på skole for 40 år siden, lærte vi at det finnes to nasjonaliteter i Norge – samer og nordmenn. Idag har vi 215 nasjons-bakgrunner her. Derfor mener jeg det ikke finnes en egen politikk for etnisiteter i Norge. Men det finnes en politikk for de som lever i Norge».

På langt vei mener jeg Støre har rett. Vi kan ikke lenger avgrense begrepet nordmann til hvite mennesker som er født med ski på beina, smører nistepakke og tar tran. For å ta en bibelsk referanse, mener jeg vi må gjøre døren høy og porten vid. Begrepet nordmann må bli et begrep vi bruker om et større vi - både hvite og brune nordmenn. Det er det nye Norge.

Når folkemøtet på Rommen skole går på overtid, ber norsk-irakeren Warhad Abdulrahman (20) om å få ordet. Debattleder Asta Busingye Lydersen beklager og sier at politikerne blir nødt til å dra. Da titter Jonas Gahr Støre opp fra papirene sine, rekker hånda mot Warhad og sier: «Joda, jeg har tid til å høre»

Warhad benytter anledningen til å fortelle om seg selv: «Da jeg var 13 år flyktet moren min og jeg fra krigen i Irak. I 2003 kommer jeg hit til Groruddalen og møter opp på Rommen skole. Jeg kunne hverken lese eller skrive, ikke engang mitt eget morsmål. Men med hjelp av flinke lærere som tok godt imot meg, greide jeg til slutt å lære å lese og skrive norsk. Nå er jeg fullt integrert i det norske samfunnet».

«Vi innvandrere har muligheter, og vi må gripe dem. Og hvis ikke forandringene er der, så må vi selv være forandringen!» Abdulrahman får buldrende applaus fra panelet og salen.

Martin Holvik 4. november 2010.

Disse folka inspirerer meg

2010-10-04T12:13:00.002+02:00

Noen mennesker gir meg pågangsmot, drivkraft og motivasjon til å skape, arbeide og leve. Disse menneskene har en helt egen evne til å vekke noen bestemte følelser i meg. De er rett og slett inspirerende mennesker. Inspirasjon kommer fra det latinske ordet «inspirare», som betyr pust, blåse eller åndedrag.

Å bli inspirert kan sammenliknes med følelsen av å svømme under vann – du er dypt nede, hører boblene bruse forbi deg og sparker hardt for å komme oppover. Rett før du går tom bryter du gjennom overflaten, gisper etter luft og trekker inn friskt påfyll av oksygen. Det er inspirasjon.

Ofte har jeg lurt på hva det er som gjør mennesker inspirerende. Hvorfor sitter jeg på kanten av stolen når de prater? Hvorfor vil jeg ikke gå glipp av et ord? Svaret på dette kan neppe være tørr teori. Mennesker er min største inspirasjonskilde, så la meg fortelle om et par av dem!

Læreren min i SK (samfunnskunnskap), Hans Hendriksen var en skrue. Mannen hadde minimalt med dybdesyn – noe som ofte resulterte i at han i stedet for å gå gjennom en dør, gikk rett på den.

Når Hendriksen ble engasjert romsterte han rundt i klasserommet og veivet med armene – plutselig pekte han på en stakkars, uskyldig elev og stilte et komplisert spørsmål. Så klødde han seg i hodet over elevens svar, skrev med blokkbokstaver et stikkord på tavla og kom med en innvending.

En gang kom Hendriksen bjeffende inn i timen. Bokstavelig talt. Han sa «voff, voff» og «grrr» og vi elever stirret uforstående på hverandre. Men Hans Hendriksen hadde en baktanke. Bjeffene var introduksjon til en ny oppgave om Hundeloven – en sammensatt oppgave om hvordan lobbyister og pressgrupper på mistenkelig kort tid fikk Stortinget til å vedta en lov om hundehold. Hans var kreativ, frittalende og morsom og maktet å formidle kunnskap, enten det var Israel-Palestina-konflikten eller valgordningen i norsk politikk. Det inspirerte oss!

Nå har jeg nettopp startet på et nytt studium, journalistikk på Høgskolen i Oslo og nok en gang slår det meg hvor viktig læreryrket er. En som mestrer å undervise er 66 år gamle Finn Sjue. Han er utdannet psykolog, var politisk aktiv i AKP på 70-tallet, ble senere redaktør i Klassekampen og har skrevet en rekke bøker. I likhet med en viss Treholt ble også Finn overvåket av POT. Du kan jo bare tenke deg hvor mange stormfulle historier denne mannen har på lager.

Når Finn forteller fra sitt journalist-liv lytter klassen musestille. Hvorfor er han inspirerende? Jo, Finn gav oss selv svaret første time. «Jeg misliker PowerPoint», sa han. Deretter langet Finn ut mot høyskolelærere som hadde satt seg fast i nymotens teknologi. Finn mente PowerPoint-tilhengerne limte inn alt for mye tekst og som regel endte opp med å snu ryggen til studentene og høytlese fra tavla. Tenk så kjedelig! Da mistet man jo fullstendig blikket og kontakten med elevene.

Derfor sverger Finn til sin tradisjonelle overhead av type T-Ford 24. Den ruller han med seg til hver forelesning og forteller ivrig digresjonsfulle historier. For eksempel om den gangen Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring planla å sprenge asylmottaket på Hisøy, og Overvåkningspolitiet ikke ble tipset før Finn selv overleverte dem opplysningene han hadde fått fra en snartenkt informant i bevegelsen.

Nå har jeg gått over 12 år i norske skole og kjenner jeg må understreke hvor viktig det er med gode og inspirerende lærere. Disse folka fortjener en ekstra klapp på skuldra. Tenk det ansvaret. Ikke bare skal du sørge for at ungdommen får noe vett inni skallen – du skal også ha et våkent blikk for å se hvordan det går med dem. Hvem blir mobbet? Har noen tegn på spiseforstyrrelser? Blir noen behandlet dårlig hjemme? Ungdommene lever i en konstant hormonell cocktail og læreren skal sette dagsorden, ta ansvar å være et forbilde. På listen over mennesker som har inspirert meg er sikkert halvparten lærere. En annen type mennesker som har inspirert meg er aktivistene.

Denne sanne historien handler om en eldre dame som hver dag satt bakerst i bussen – ikke fordi hun ville det, men fordi hun måtte. En sen kveld, første desember 1955 går hun ombord på bussen og setter seg i den «svarte» avdelingen. Så stopper bussen og flere passasjerer kommer på. En hvit mann får ikke sitteplass og sjåføren beordrer henne til å forlate setet. Men den gamle damen nekter å flytte seg. Politiet blir tilkalt, de fjerner henne med makt og kaster henne i fengsel.

Lokalavisen omtaler hendelsen om damen på bussen. En sort baptistpredikant leser avisen ved frokostbordet og blir selvfølgelig rystet over det som er skjedd. Akkurat der og da får mannen et valg. Enten kan han lene seg tilbake og sukke: «noen må gjøre noe». Han kan be: «Kjære Gud, du må gjøre noe!» eller han kan bli sur på politikere og spørre seg: «hvorfor gjør de ikke noe?».

Men mannen velger det de færreste av oss ville tenkt på. Han sier «Jeg må gjøre noe». Deretter leder han en stor boikott av bussene i Montgomery, Alabama. Aksjonen rammer bussene hardt ettersom 75 prosent av passasjerene er svarte. Boikotten var startskuddet på rettighetskampen i det segregerte Amerika. Predikanten jeg snakker om er naturligvis rettighetsforkjemper og aktivist Martin Luther King jr., og damen på bussen er Rosa Parks.

Mest inspirerende med rettighetsforkjempere som Martin Luther King og aktivister som Aung San Suu Kyi og Kim Friele er ikke nødvendigvis alt de har fått til i løpet av et langt liv. Fellesnevneren er at de skjønner at dersom ikke jeg gjør noe, så kommer ingen til å gjøre noe. Da betyr det mindre om ringvirkningene blir store eller små.

Disse folka inspirerer meg: folk som tør, folk som forteller og folk som oppriktig tror de kan endre verden. Kanskje kan jeg greie å inspirere noen en dag ... Det behøver ikke skje i en stor skala, men tenk å kunne smitte noen med drivkraft, motivasjon eller få noen til å se ting på en ny måte. Det ville vært kult! Det kan vel være et mål for livet, syns du ikke?

Unge uføre i Agder

2010-10-03T18:47:00.001+02:00

«Hva er galt med Agder?». Forsideoverskriften på Aftenposten forbauset meg mer enn en overskrift pleier å gjøre. Var det noe galt med Agder? - I så fall hva? Sørlandet må jo være verdens beste sted å bo, tenkte jeg etter å ha tilbrakt sommerferien i byen. Mellom små hvitmalte hus, brostensgater og bugnende hager bor vennlige mennesker som samtaler med milde stemmer og bløde konsonanter. Gjerne harmonisk akkompagnert av måkeskrik og bølgeskvulp. Sørlandsidyll, kaller vi det - og slike romantiserende bilder av Sørlandet har faktisk rot i virkeligheten. Men en annen side av virkeligheten er at livet slett ikke er like idyllisk for alle som bor her.

Aftenspostens reportasje fortalte om et kjærestepar fra Arendal, begge 19 år med hele livet foran seg. Aina Johansen ville bli frisør og var halvveis i utdanningen på Strømsbu Videregående. En dag orket hun ikke mer og droppet ut. Det samme gjorde Tom Georg Kvale, som egentlig skulle ta førerkort klasse C i Froland. Han hadde for dårlig syn og sluttet. Neste stopp NAV. Aina hadde sommerjobb i klesbutikk og noen måneder i en leketøysbutikk, men hun gikk også etterhvert til NAV. Der fikk hun hjelp med søknadskriving og CV, men etter fire-fem forsøk lyktes hun ikke å få jobb. Etterhvert stod kjæresteparet uten noe fast å gå til, Ania fra og med januar, Tom Georg fra og med mars. Begge uten fullført utdannelse. Nå håpet de å komme inn på skole igjen til høsten...

Unge historier om skoleslutt og arbeidsløshet er ikke uvanlig på Sørlandet. Ved årtusenskiftet toppet Agder statistikken over unge på uføretrygd. Siden har tallet bare fortsatt å øke. 2008: Av Aust-Agders befolkning under 35 år, var 3,2 prosent uføre, mot et landsgjennomsnitt på 2 prosent. Fylket ligger enda på landstoppen i disse statistikkene. Aust-Agder er også fylket som har høyest andel med psykiske lidelser blant unge uføre, med 64 prosent i 2006.

Sørlendingene generelt tygger mer piller mot depresjon og tar flere vanedannende medikamenter, som sovepiller og beroligende midler. Ungdom er oftere innblandet i kriminalitet enn i landet forøvrig. I tillegg kommer kommunene lavt ut på SSBs likestillingsindeks. For å si det enkelt – Aust Agder kommer svært ofte uheldig ut på levekårsstatistikk, og det har fylket gjort gjennom en årrekke ... Så kan man spørre seg hvorfor vi skal snakke om det negative når vi ellers har det så greit? Det skal jeg komme tilbake til.

Hvorfor er det så mange uføre i Agder? Spørsmålet var utgangspunktet for Agderforsknings prosjekt som presenteres i rapporten «Et liv jeg ikke valgte». Rapporten bygger på intervjuer med leger, ansatte i velferdsapparatet og omlag 30 unge uføre, og sammenlikner problematikken i fire ulike fylker. Arbeidet bød på overraskelser skriver prosjektleder Torunn S Olsen: «Ved oppstart av prosjektet forventet vi å kartlegge utstøtningsmekanismer i arbeidslivet, men endte med å kartlegge omsorgssvikt i ung alder.»

«Historiene vi har hørt minner lite om lat ungdom, men heller om bristende forutsetninger for å kunne leve gode liv, ta en utdanning og komme i arbeid.» Forskerne tar til orde for at forebyggende tiltak må settes inn tidlig i livsløpet, og at løsningene neppe ligger i NAV-huset: «Når saken først kommer til NAV er det ofte ikke annet forvaltningen kan gjøre enn å ”avslutte saken”, det vil si å innvilge en uførepensjon.» Videre etterlyser forskerne en forsterket oppmerksomhet på oppvekst- og familiepolitikk.

Sosial arv, rusproblemer og mangel på ufaglærte jobber kan være med å forklare de høye uføretallene i sør ifølge leger og ansatte i forvaltningen forskerne intervjuet. Årsaksspørsmålet er naturligvis komplekst. Men kan særtrekk ved den sørlandske kulturen bidra til å forklare de høye tallene? Informantene hevdet nettopp det. Med kulturen menes det at folk på Sørlandet er forsiktige og lite åpne og det betyr mye å fremstå med en vellykket fasade. Å være uføremottaker er noe man gjerne skjuler heller enn å være åpen om det. Små samfunn med strenge normer for å være vellykket gir liten takhøyde for annerledeshet. Dermed kan det gi grobunn for ensomhet, en følelse av å ikke strekke til og utenforskap – noe som igjen flytter personer mot grenselandet for psykiske lidelser.

Familien står også sterkt i sør og informantene peker på at problemer skal løses innad i familien. Man forteller ikke om indre problemer fordi det er en skam. «Det kan tenkes at institusjonene som skal ivareta barns interesser ikke griper tidlig nok inn ved omsorgssvikt nettopp fordi familien står sterkt, problemene låses inne i familiene og det er lite innsyn.» skriver Torunn S. Olsen om temaet på kronikkplass i Agderposten. Samtidig understreker rapporten at det ikke foreligger nok forskningsdata til å dra en bastant konklusjon ut fra teoriene.

Likestilling trekkes også frem som et særtrekk ved kulturen, da Sørlandet ikke er i takt med den generelle kjønnslikestilingen som skjer i resten av landet. Dette gir utslag i lavere barnehagedekning, mindre yrkesaktivitet blant kvinner og flere kvinner som jobber deltid, fordi det er mangel på fulle stillinger. Seks av ti uføretrygdede i Agder er kvinner. Kari Henriksen (Ap) peker på at kvinner har innskrenkede valgmuligheter: «konsekvensen kan være at de spør seg selv: Er det noe vits i å ta en utdanning når alle forventer at du skal være hjemme med ungene likevel?»

Bildet av det harmoniske, blide sørland slo for meg sprekker da jeg leste Aftenpostens reportasje og fikk listet opp alt som var galt med Agder. Jeg kjente en trang til å også peke på positive ting som at Grimstad er blitt universitetsby og at skjærgården er helt nydelig her om sommeren. Men i et større perspektiv blir dette overfladiske fakta målt opp mot hvordan mange unge sliter. Sørlandstanken om at vi alltid har det så greit fremstår for meg nå mer og mer som en reklametekst, en slags hvilepute som dekker over deler av virkeligheten.

Bak den dystre statistikken gjemmer det seg et hundretalls historier om mistrivsel og dårlige levekår. Det handler om unge uføre - «brødre og søstre» fra min egen generasjon. Faktaene som legges på bordet burde stille klare spørsmål til samfunnet rundt og sette igang vår evne til å reflektere. Forskningsrapportens sammendrag avslutter med frasen: «Kjør debatt!» ... Men i ettertid var det nesten så man kunne høre knappenålen treffe gulvet. Hvorfor prater vi ikke mer om dette? Er vi for opptatt av omdømmebygging og de positive utviklingene vi ser i byen, slik at vi ubevisst eller bevisst ignorerer skyggesidene i regionen? Kan det være noe hold i at sørlandskulturen har usunne trekk?

Jeg skal ikke sitte her på min høye hest og si at jeg har svarene på alle disse spørsmålene, men en ting mener jeg at vi burde slå fast: Vi kan ikke slå oss til ro med at vi har det så greit, når statistikken helt tydelig viser at mange opplever det motsatt.

Kilder:
«Et liv jeg ikke valgte» - Forskningsrapport Agderforskning.
«Ingen sørlandsidyll for sørlandsungdom» - Velferd 3-4 / 2010.
«Hva er galt med Agder?» - Aftenposten 29.05.2010.
«Hvem skal hjelpe de unge psykisk syke?» I Agderposten 15.03.10 Nina Jentoft og Torunn S. Olsen.

Jeg trapper ned bloggen

2010-07-26T19:40:00.002+02:00

Heisann verden. Jeg har kommet inn på journalistikk på Høgskolen i Oslo (hurra!) og har drevet denne bloggen ganske aktivt i skoleåret 2009-2010. Nå som jeg begynner på fulltid med studier tror jeg nok at jeg blir pent nødt til å trappe ned på hyppigheten av innlegg.

Det betyr ikke at bloggen legges ned med en gang, den får bare litt mindre prioritet i mitt eget hue. Jeg kommer enda til å poste innlegg, skriv og artikler som publiserers i andre medier, så det er bare å følge med, men muligens kommer innleggene til å bli publisert i en annen blogg. Om det blir ny blogg eller ikke tar jeg en avgjørelse på etterhvert.

Twitter er jeg på i større grad nå enn før - så det er bare å følge meg på MartinHolvik. Takk for alle kommentarer og reaksjoner fra lesere! Og send meg en mail om du skulle lure på noe - martinholvik@gmail.com. Der er jeg alltid tilgjengelig. Ser deg plutselig! - Martin.

Et noe mørkt bilde vi fant på bruktmarked i katolske polen

2010-07-17T19:15:00.000+02:00

Jeg forlater Oslo

2010-07-03T16:43:00.001+02:00

Jeg forlater Oslo. Et ullteppe av eksos og parfyme ligger over gryta og blander seg med hammerslag fra utenlandske bygningsarbeidere. Ved de folketomme gatene ligger servietter, flygeblader og utspiste kebabrester. Søppelet tas med vinden, flyter av gårde, samler seg til kommunen fatter et vedtak og noen rydder opp. På veien treffer de klokkeklangen fra Rådhuset som legger seg som et ekstra lydspor over trikkedrønn og motorsusen fra ring to. Studentene har flyktet, ølen er drukket opp. Det er sommer. Igjen står utenlandske turister og titter uforstående på et turistkart. Jeg forlater Oslo, men bare for en stund.

Nordisk melankoli fra kongene

2010-06-06T17:26:00.006+02:00

Så kom Kings og Convenience igjen på radioen. "You will shine like gold in the air of sommer". De synger tostemt til en klimprende gitar og mellom versene trer et enkelt piano mediterende inn. Låten er er helt nydelig. Romantikken og melankolien når meg mens jeg ser ut av vinduet og bort på grønne frodige trærne ved Slottet. Musikken blander seg med vinden av bysus, oksygen og klokkeklang.

Sånn har de det! Sånn føler de det og det strømmer gjennom kroppen. De synger om hvor fin verden og kjærligheten er, og jeg forstår så inderlig godt hva de tenker. I et øyeblikk er radiomaset borte. Jeg trer ut av huset, vekk fra radioen og svømmer enkelt og udramatisk i gamle sommerminner og melankoli.

Kings of Convenience er en del av en strømning nordisk melankoli. Duoen har holdt på i så mange år at de nesten er glemt. Flere artister er borti denne beskjedne nordiske strømningen. Vi kan nevne Dybdahl, Magnet, Sundfør og Lykke Li, men få greier å fange den på en så ekte og ærlig måte som Kings of Convenience, mitt ungdomsminne.

"You will shine like gold in the air of sommer" - Du vil skinne som gull i sommerluften. Er ikke det nydelig sagt?

Mobilen ente sine dager i Akerselva.

2010-06-05T18:51:00.000+02:00

Hans Kristian og jeg var på en crowded utekonsert på Blå. Vi klatret opp en trestamme som lente seg over Akerselva og fikk kongeplasser og masse oppmerksomhet. Clahs Olson-mobilen min derimot datt ut av lomma og hviler nå bunnen av Akerselva, du gamle du grå... sukk.

Jeg snakker da norsk!

2010-05-23T21:05:00.002+02:00

På en kaffeteria

Gutt: Heisann. Du jeg har to spørsmål: Det første er hvor mye en kopp kaffe koster, og det andre er (avbrutt)

Kassadame: Sorry, can you please speak english?

Gutt: Øh, English? Yes. I have to questions! How much is it for a cup of coffee? And do you have Internet here? Wireless internett?

Kassadame: Black coffee is 25 kroner. And internet... I don´t know. Have not heard about it...

Gutt: Well that´s OK, I´ll have a cup of coffee than!

Gutt finner frem nøyaktig penger fra pungen og gir til kassadamen.

Gutt: There you go!

Kassadame heller i kaffe og gir kopp til gutt.

Gutt: Thanks a lot!

Kassadame: Vaærsågod ...!

______________________

Mann: Hei. Jeg tar en sånn Tikka Masala jeg.

Kassadame: I´m Sorry. Can you please speak english?

Mann: (pause)
... Altså jeg snakker da norsk jeg!

Kassadame: ... Eeh, Ok, tikka Masala you said?

Mann: Ja, sånn dere tikka masala vil jeg ha. Du kan vel få ordnet det?

Kassadame: Would you like something to drink?

Mann: Tar en cola jeg, det er godt.

Kassadame: Cola, you said?

Mann: Sukk. Altså når jeg er i England så snakker jeg engelsk, og når jeg er i Norge så snakker jeg norsk. JA C-O-L-A!

Kassadame: Something else?

Mann: Nei, jeg vil ikke ha noe mer takk. Også vær så snill å ikke gi meg femtilapper tilbake for de blir så krøllete at man bare kan bruke de som dasspapir. Huff, her er det jo bare å prate, for du skjønner ikke hva jeg sier uansett!

Kassadame gir tilbake to femtilapper og småmynt. Går inn på kjøkkenet henter Cola og Tikkamasala.

Kassadame: Vaærsågod ...!

Mann: Takk, this vas very very good sørvice! It very great that you are here in Norge! Sånn, bare gi meg den forbanna maten, drittkjærring!

Mann går. Kassadame tar mat. Går inn på kjøkkenet.

Russen i et nøtteskall

2010-05-15T10:45:00.004+02:00

17.mai. Dette skjer: Vi vekker hele byen kl. 07.00 med løskrutt fra Kirkeheia, og det på en fridag! Vi drar på oss den litt for trange bunaden og henter frem de nedstøvede flaggene fra kottet. Vi strever med å finne parkeringsplass i byen. Så gjør vi borgerplikten: vi går ... nei, trasker i tog. Sangene har vi øvd på, selv om det er litt uklart hva vi egentlig synger om. Furet (furu?) - værbitt (bitt av været?) - over landet (eller vannet?). Underveis kan en skallet mann i 50-åra finne på å rope: «hipp-hipp-hipp», tett etterfulgt av et brummende «hurra-hurra-hurra!». Etter togene venter vi i kø på Nottos og forer barna våre (og oss selv) med et ubegrenset antall softis og pølser. Når vi går hjem kan vi slumre til reprisen på TV.

I de voksnes vante 17.mai-feiring, finnes et fenomen som mange mener gjør nasjonaldagen enda verre. Nemlig russen. Et sikkert vårtegn er at skole, politi og medier kritiserer russen for deres utskeielser: fyll, festing og ansvarsløshet. - For dem er det russen i et nøtteskall. De er trafikkfarlige, driver hærverk og ødelegger i løpet av fire uker det som kunne blitt et nogenlunde godt resultat etter 13 års skolegang. Russen finner kritikken urettferdig. Har man først vært i live i 18 år og brukt de siste 13 av dem innesperret i et klasserom – ja, så fortjener man en heidundrende rølpefest før den dvaske russebuksen byttes ut med dress og laptop.

Russefeiringen er en årlig tradisjon som strekker seg tilbake til 1905, og det er et særnorsk kulturfenomen. Lenge tok russen til takke med en rød lue og en stusselig bambuspinne som de slo og lekte med. De ropte «chikkelakke, chikkelakke – show-show-show» og arrangerte pølsespisekonkurranser. I 1955 var antallet russ i Norge 3750. Idag er antallet svimlende 53 415, og situasjonen er helt annerledes. En russegutt anno 2010 har et freskt og nyinnkjøpt russeantrekk, kjører i en påkostet russebuss, har klint med samtlige i klassen, er sterkt beruset, lider av søvnmangel og digger til årets russelåt: «Stamp on the ground», som låter omtrent slik: Dunk, dunk, dunk ... Slike gutter, det vil gamle Norge ha!?

Kusinen min er knutesjef på Dahlske, og jeg har vært så heldig å få snoke i de 175 knutereglene til Grimstad-russen. Her er et par godbiter fra smørbrødlista: «Løpe naken gjennom Odden» = Et bilde av hendelsen. «Bestille mat på Mac Donalds ved hjelp av megafon» = Ørepropp. «Gå på ski fra Odden til Polet for å kjøpe alkohol» = SWIX-tube. «Putte en kebab i blenderen og drikke den etterpå» = Bit av kebabpapir. «Svare med å lese høyt fra et pornoblad med stor innlevelse når læreren spør om noe faglig i timen» = Pornobilde. Altså dreier russeknutene seg om å gjøre noe totalt upassende - med den konsekvens at man driter seg loddrett ut og opponerer mot samfunnets normer.

Aftenposten kunne 10.mai melde at det er godt å ha et russeverv på CV-en. Flere toneangivende og engasjerte politikere, skuespillere og ledere har hatt russeverv. Thorvald Stoltenberg – russepresident 1950. Mari Maurstad – i russestyret 1976. Til og med Norges flinkeste flinkis Jonas Gahr Støre har vært russeformann! ... Men vent nå litt. Er ikke dette ganske motstridende? Vil dette si at russefeiringen kan føre med seg noe positivt? Ja, for er russefeiringen virkelig så ansvarsløs og kritikkverdig som voksne skal ha det til?

Russeskikkene omfatter russerevy, russeavis, russetøy, russebil, russevannkrig, russetreff, russetog og russetaler. Det er ikke småtteri av planlegging og administrasjon som skal til for å få det hele i boks. Skoleledelsen er dessuten beinhard. Russen er totalt adskilt fra skolens virke. Alt må gjøres på eget initiativ. I nettopp dette ligger en gylden nøkkel for russen. «Det bli´kke mere moro enn du lager sjæl». Uten institusjoners hjelp får russen utløp for sitt engasjement på sine egne premisser. Man trenes i planlegging, samarbeid, struktur og selvstendighet.

Dahlske-russen har fått til mye i år. Agderposten gav revyen «Brødrene Dahlske og jakten på kunnskapsløftet» en sekser på terningen. Kullet arrangerte et eget russetreff for alle Sørlands-russ på Luftslottet med deLillos på plakaten. På toppen av kransekaka samlet de inn 132 000 kroner til kreftsaken. Dermed slo de alle tidligere innsamlingsrekorder. Ikke verst!

Selvfølgelig er russen en mangfoldig gruppe. Alltid vil det være noen som finner på å helle urin i vanngeværet, oppnår en promille på grensa til pumping eller presterer å pådra seg en egen bakterieflora med kjønnsykdommer nedentil. Heldigvis rammes disse av ekstrem fylleangst og rømmer landet de neste tre månedene. Det kjipeste som kan skje er at man stryker på eksamen. Men da er man så heldig at man får lov til å være skikkelig russ en gang til! Kanskje lærer man også at det finnes en grense mellom gøy og galskap.

Russetiden er en inkluderende tid. Tidligere har elevene vært på forskjellige studieretninger. Under russedåpen får alle nye russenavn, som de kan skrive på lueskjermen, og når luene kommer på, spiller alle plutselig på samme lag. Etter sommeren spres avgangselevene for alle vinder, studieretninger og byer. Før den tid styrker russefeiringen vennskapsbåndene ytterligere. Lite kan konkurrere med russens intense felleskapsfølelse. Jeg tviler sterkt på at russens krasseste kritikere virkelig ønsker at russefeiringen skal avvikles. Innerst inne i hjerterota til selv den mest trangsynte rektor, finnes det nok en liten russramp som unner ungdommen dette siste villsparket.

I løpet av 16.mai på Groos eskalerer feiringen ytterligere og treffer sitt high peak. 17.mai trasker... nei danser de i sitt eget russetog og Dahlskes og Borgens presidenter holder sine taler på torget. Tvi, Tvi! Når dunkingen fra høytalerne dør hen og solen går ned på 17.mai er russens once-in-a-lifetime-opplevelse historie. Den dvaske russebuksa tas av og man sitter igjen med minnene... Allerede da har andreklassingene begynt å planlegge neste års russetid. Hva ville vel Norge i rødt, hvitt og blått vært uten russens ramp og påfunn? Nokså traus og kjedelig, tror jeg! Nøtteskallet til russen bør være såpass stort at det rommer hele russen - på godt og vondt! Ha en fin 17.mai-feiring!

Innlegget stod på trykk i Grimstad Adressetidende - byen og verden, side 2 - 15. mai 2010

17.mai i en ny tid

2010-05-02T13:40:00.003+02:00

I disse dager jobber jeg med følgende problemstilling:

Grenser det til nasjonal sjåvinsime når nordmenn feirer 17.mai, med norske flagg, symboler og bunad? - Eller er grunnlovsdagen en positiv feiring av arven fra 1814 - med idealene likhet, frihet og brorskap? Hva synes du om Norges nasjonaldag i en ny tid?

Problemstillingen resulterte i en lang debatt på face. Diskusjonen gav igjen en del inspirasjon. Nå blir det innlegg til Grimstad Adressetidende 15 mai.

Flere saker og artikler på trykk

2010-04-21T11:53:00.008+02:00

Denne uken har mitt journalistiske virke skutt fart. Jeg har snekret de to venstrestilte Gaysir-sakene under.

Minus + minus = pluss.
På hotel i Bergen fikk jeg skrevet ferdig sak om teaterstykket Minus + minus = pluss, som best beskrives som overskriften lød: En voldelig kjærlighetshistorie.

Vårt Land bruker vulkaninnlegg.
Et utdrag fra toppbanneren på verdidebatt.no. Til høyre for debattledern Helge Simonnes ser du mitt innlegg.

Vårt Land satt innlegget mitt, "Når naturen løper løpsk" på trykk på i avisutgaven, side 3. Det er alltid moro å få tekster trykket på papir. Da vet du at de havner i et arkiv og ikke forsvinner ut i det digitale tomrom.

Bakgrunn. En time før jeg skulle dra med nattoget fra Bergen til Oslo, ringer telefonen. Den pensjonerte homoaktivisten Kim Friele (75) var i den andre enden og opplyste meg om at hun slettest ikke var syk, som det hadde stått på trykk samme dag i Blikk og Gaysir...

Av mystiske samferdselsmessige tilfeldigheter havnet jeg på komfort-vogna til NSB. Dette på tross av at jeg betalte for Bergen-banens billigste billett. Takk Kleppa!

Komfortvogna har gratis kaffe, te og espresso, og jeg lot meg ikke be to ganger. Med et lett koffeinsjokk skrev jeg artikkel hele natta. Opplysningene Friele kom med resulterte i den (etter min mening) oppklarende saken: "Jeg er ikke syk".

Jeg får også legge ved at musikknettbutikken evenstadmusikk.no har også fått ny logo og ny banner, som jeg har designet.

Logoen blir å se på nettside, skilt og penner i Grimstad i tiden fremover.

Konklusjon:
Frilanslivet er ikke så verst. Med forskjellige oppdragsgivere flyter jeg for meg selv og nyter friheten. Det gjelder å ikke sove i timen!

Kjendis ordspill

2010-04-20T14:08:00.001+02:00

Det er alltid gøy å bruke noen nye ord og uttrykk i hverdagen. Her er litt inspirasjon fra diverse venner på face.

6 ganger sognsvann på 1 h og 34 min.

2010-04-14T15:02:00.005+02:00

Dagens økt: 6 runder rundt Sognsvann. Dette er 20 km. Tid: 1 h og 34 min. Fart = Strekning / tid = 20 km / 1,56 h = 12,8 km/h.
Takk til barnehagebarna som ville prate med meg hele veien hjem på t-banen. Puuh.

Kollektivrom i Oslo.

2010-04-11T22:00:00.001+02:00

Ledig kollektivrom i Sven Bruns Gate - Rett ved slottet. Fire hyggelige folk! Fra og med 1. mai til 1. juli med god mulighet til forlengelse! Slutter du på folkehøgskole o.l. i mai og vil tilbringe forsommeren i Oslo? Ta kontakt! Martin Holvik.

Artikeler om mitt møte med Kim Friele onsdag 17. mars.

2010-03-29T23:53:00.003+02:00

Følg denne linken http://bibin.hio.no/dkdm/s162597/kimfriele3.html og les mine artikler og produksjoner fra onsdagen jeg fotfulgte Kim friele. Her ligger fotoreportasjen "Steinet i tannlegestolen" og innlegget "Da jeg møtte kim friele" i Grimstad Adressetidende.

Nettsiden er også et arbeidskrav på Design og kommunikasjon i digitale medier på Høyskolen i Oslo.

Kim Friele - fotfulgt fra tannlegestolen til Youngstorget

2010-03-19T15:45:00.008+01:00

Torsdag 18. mars publiserte Gaysir.no en uhyre morsom sak: «Steinet i tannlegestolen». Det er sjeldent jeg er så fornøyd med resultatet som jeg var denne gang.

STEINING
Homo-Norges førstedame Kim Friele hadde fyrt seg opp over Moheyldeen Mohammads uttalelser i Klassekampen, der Larviks-gutten går ut og støtter steining av homofile. Den 75 år gamle pensjonerte homo-aktivisten tok utfordringen på strak arm, og stilte seg disponibel til steining på Youngstorget kl. 14.00.

- Nå for vi se om han bare har det i kjeften, som vi sier i Bergen. Eller om han har mot til å møte meg, sa Kim før hun holdt appellen sin på Youngstorget.

FØR NYHETEN
Før alt dette skjedde spurte meg selv: Hva er det interessante i nyhetssaken?
1. Å vite om noen faktisk kaster en stein på Youngstorget.
2. Få redegjort hva Frieles appell handler om.
3. Se hvor mange folk som dukker opp kl. 14.00.

Alt dette er gode idéer, men som jeg har lært dette året fins det andre måter å tenke på! La meg gi deg et eksempel fra filmverdenen:

Å se Rose flyte på en treplanke og klynke: «Jack ... Jaaackk», er ikke rørende hvis du ikke har blitt med fra begynnelsen av. Ingen bryr seg om Rose og Jack hvis du ikke har vært med på deres første romantiske møte, sett Rose danse på arbeiderfest, ledd av at Jack som driter seg ut i overklasse-middagsselskap og sist men ikke minst - sett en klissvåt hånd bli dratt nedover ruta i en bortgjemt veteranbil... Først da tyr man til lommetørklet i det Jack forsvinner ned i dypet.

Med andre ord: Hva som skjer i forkant av nyhetssaken er ofte mer spennende enn selve nyhetssaken... Derfor dumpet idéen om å følge Kim Friele fra morgenen av før den eventuelle steiningen skulle skje.

FRIELE PÅ TRÅDEN
Deichmanske bibliotek-kafe - fredag 12. mars. Jeg sender en lang og høflig melding til fru Friele og spør om jeg kan ta noen dagligdagse bilder av henne. En halvtime senere ringer telefonen med ukjent nummer. Jeg skjønner med en gang hvem det er.

- Hallo, det er Martin.

- Hei, hei du ... ja nå snakker du med Kim Friele.

Gjennom telefonsamtalen skjønner jeg fort at Friele er en sylskarp, intelligent dame. Skarpere enn meg, i hvert fall! Med en god porsjon humor gir hun meg nøyaktige beskrivelser på når og hvor jeg skal møte henne. Jeg legger på og utbryter et stort «Yess» så de besøkende på Deichmanske Kafe snur seg og gir rare blikk. Jeg ble også bedt om å dempe meg, haha. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg kjøper ny notatblokk og ny penn og får låne et fast 50 mm objektiv av fetteren min Sondre. Thanks! Natt til onsdag får jeg meg en god natts søvn. Til frokost spiser jeg havregrøt og drikker ferdigkjøpt kaffe. Med alt for god tid til rådighet setter jeg meg på bussen ut på Bygdøy.

Endelig skal jeg møte damen som er grunnen til at jeg hverken er kriminell (1972) eller klassifisert som psykisk syk (1978). Nå gjelder det å opptre profesjonelt!

Les fortsettelsen i foto-reportasjen «Steinet i tannlegestolen» på Gaysir.no

Kim Friele tar alt litt uhøytidelig før selve appellen og nevner møtet med meg inne på tannlegekontoret. Det var utrolig morro! Vittig hvordan ting henger sammen. Navnet mitt havner derfor også i Nettavisens artikkel "Man steiner ikke gamle damer". Nettavisen filmet også hele appellen.

Ta kontakt med Gaysir, eller mail meg på martinholvik@gmail.com om du er interessert i bildene.

Skal fike til med et fullblods Oslo Maraton

2010-03-16T14:37:00.006+01:00

Man in tights:

Ole Andreas, en hardbarket multitalent-kompis utfordret meg i vinter til å bli med å løpe maraton. Jeg nølte. Mannen har Militærpoliti-utdannelse og er i toppform året rundt. Jeg har verken vært på mestringsøvelse, tråkket på NATO-planker eller gått gjennom isen. Jeg bruker tiden til å skrive, studere, fotografere og leve relativt komfortabelt i hovedstaden.

På søndag fikk jeg ånden over meg. Jeg løp rundt Sognsvann. Hver av rundene er på 3.3 km. Altså løper man en mil på tre runder.
Jeg hadde løpt mine tre runder, men merket at smertegrensen ikke var nådd, så jeg tråkket videre i samme tempo. Til slutt hadde jeg løpt fem runder og 16 kilometer. Hvor lang tid det tok, vet jeg ikke, uansett var jeg temmelig gele i beina. Et maraton er på 42 kilometer. 4,2 mil. Om jeg begynner å trene nå, skal jeg kunne greie det til Oslo Maraton 26. september 2010.

Jeg smører litt på nå for å gi meg selv motivasjon. Når jeg først har sagt det nå, er det enda verre å trekke seg.
What you see - is what you get!

Nå er det bare å spise riktig og trene rett. Dette er mitt jaktbytte brakt hjem i to KIWI-poser. Nå skal provianten fortæres!

Kim Friele steines på Youngstorget 17. mars

2010-03-14T13:28:00.003+01:00

Mohyeldeen Mohammad uttalte i et intervju i klassekampen at han støtter stening av homofile. Mediebråket var et faktum.

Kim Friele - Norges første åpne lesbiske kvinne på 75 år har tatt utfordringen på strak arm og stiller seg disponibel til steining onsdag 17.mars kl. 14.00.

– Det som skal skje for min del er at jeg skal til tannlegen om morgenen, så skal jeg steines på Youngstorget klokken 14:00, og om jeg kommer levende fra det så skal jeg spise middag med min svigerinne etterpå, sier Kim Friele til Gaysir.

Møt opp på Youngstorget, eller støtt Kim Friele på Facebook-siden.

Vil Kim Friele overleve dagen?

Jeg skal jobbe som journalist og fotograf fra klokken 10.00 om morgenen 17. mars. Hva oppdraget går ut på er enda hemmelig. Men det blir kult!

Patrick Nygård i Paradise Hotel 2010

2010-03-13T02:50:00.009+01:00

Patrick Nygård som jeg har gått på Romerike Folkehøgskole med, deltar i årets Paradise Hotel. Det er en offentlig sak at han er med, i og med at Patrick har fått en egen fanside på Facebook.

Selv husker jeg Patrick som en utrolig hyggelig kar. Han er utadvendt, har alltid en dødsvittig kommentar på lager og spilte fletta av seg i rollen som Gregers i Ibsens Villanden. Han er heller ingen erkeklassisk Paradise Hotel-deltager.

Jeg slo an en prat med karen gjennom disse nymotens sosiale medier (d.v.s. Facebook):

Hvorfor meldte du deg på Paradise Hotel?
- Gard meldte meg på:P haha. (Gard var også elev ved Romerike)

- Blir for dumt å takke nei til, sol, luksus, gratis alkohol og pupper!

Hvordan var det å delta?
- Var helt sinnsykt fett.

Så du angrer ikke ?
Man kan alltid angre seg, men jeg velger vel å ikke gjøre det.
Har hatt det helt sinnsykt kult liksom

Kan du si om noen nattlige ulumskheter bli vist på TV-skjermen?
- Kan ikke si noen ting... men våknet med morrabrød hver dag for å si det sånn :P haha

Kan jeg publisere dette denne korte samtalen på bloggen?
- Do it!

Årets deltagere i Paradise Hotel
foto: ukjent. hentet fra Facebook-profil

Den pinlige stillheten.

2010-02-21T12:17:00.004+01:00

Essay publisert Byen og verden-spalten i Grimstad Adressetidende lør. 20. feb.

- Åssen går det med du, a´? - Bare bra. - Og kona a`? - ... jauda bra. - Men øh... fint vær ja! ... og ellers da?

Vi har alle vært der. Du treffer en gammel kamerat du ikke har sett siden videregående, du sitter feilplassert i bryllupet som varer i fire timer eller du har stått lenge i en allerede stillestående kø. Da kommer den. Snikende som et lumskt kattedyr - den pinlige stillheten.

Panikk! Jeg må si noe. Men hva? Da finnes det bare én kur mot den kleine stillheten - og det er småpratingen. Eller som de sier i Amerika: «smalltalk».

Daglig treffer vi på situasjoner der kravet om smalltalk er nådeløst: I Storgata, gjerne rett ved Kaffebaren: Du har dårlig tid og en halvkjent dame stopper deg for å fortelle siste sladder. Det forekommer på arbeidsplassen: Du trøkker i deg den tørre matpakka i lunsjen og blir tvunget til å føre en triviell kollegaprat. Eller på joggetur i lysløypa: « jaja .... nå har jeg kjøpt (pustepause) ... pulsklokke til to- ... (nok en pustepause) -tusen kroner!»

Noen yrkesgrupper lever av å bryte stillheten. Frisører, ambassadører og kongelige synes å kunne snakke med alle om alt mulig. Programledere som Christine Koht babler og skravler i vei og lykkes med å lage engasjerende og festlige samtaler.

Vi andre dødelige holder oss til trygge, klassiske temaer som været, ferieplaner, bikkja eller siste nytt. Den spontane samtalen kan ende i taus desperasjon eller eskalere til skravling og latter. Hva utfallet blir, kommer mye an på hva slags person du er.

Men hvorfor skal vi på død og liv prate med hverandre? Hvorfor må jeg holde i gang en samtale med en avdanket skolekamerat, som jeg strengt tatt ikke bryr meg stort om? Hva er vitsen? Kan ikke folk bare holde kjeft?

Jeg er ingen ekspert i sosiologi, men kan likevel prøve å si noe om småpratingens funksjon. Jeg føler meg ofte ubeskrivelig teit og lite kreativ når jeg starter samtalen med: «Går det bra med deg?», «Så fint vær det er i dag!» eller «Hva studerer du?». Likevel - de kleine og gørrkjedelige spørsmålene er ikke bare overfladisk pjatt. Standardspørsmålene er oppvarming og gir nødvendig, oppklarende informasjon.

Det er ikke selve innholdet i den trivielle hverdags-praten som er viktig, men heller den mellom-menneskelige relasjonen som skapes der og da. For å ha noe å prate om tar man gjerne utgangspunkt i en felles her-og-nå-situasjon. Først etter noen innledende runder kan vi konversere om mer betydningsfulle saker ... som for eksempel hvem som sist hadde sex i realityserien «Paradise Hotel»

Det er ikke typisk norsk å være god på smalltalk. Vår frykt for å snakke fritt kommer for eksempel godt til syne når konferansetaleren etter et Powerpoint-foredrag forventningsfullt spør: «Noen spørsmål ...? », eller når vi sitter som sild i tønne på bussen og alle later som om de er mutters alene. Nordmenn er trauste og litt innadvendte. Vi liker bedre å klø oss i skjegget eller stirre tomt ut i luften.

Vårt definitive motstykke finner vi i USA.: «Oh, it´s so nice to meet you!», «Aaah, wonderful!!!», «We should take a cup of coffee!». I Amerika er slike fraser vanlig folkeskikk. I Norge virker det overfladisk og falskt. Men hva kan nordmenn egentlig forvente av seg selv?

Historisk sett var Ola og Kari trygge på sin sosiale plass fordi familien i flere generasjoner hadde bodd på samme flekken i hjembygda. Alle kjente hverandre. Ingen var i bunn og grunn fremmede. (Litt sånn som det er i Grimstad nå). Behovet for koseprat var ikke-eksisterende. Nordmenn var oppdratt til å være ordentlige, lavmælte og beskjedne – ikke ulikt oppdragelsen man fikk i den danske, fiktive byen «Jante».

Nå i 2010, med økende urbanisering og kaffebar-vekst har hverdags-kommunikasjonen blitt viktigere for oss. Uforståelige yrker som «kommunikasjons-rådgiver» popper opp (eksempel: han som under valget påpekte at Erna var feit...). På nettet finner jeg til og med annonser for smalltalk-kurs, inkludert lister med tips og triks! Dagbladet tar også ansvar for at vi skal ha noe å prate om. Nylig lød overskriften på Magasinet: «Knausgård for Dummies - Delta i diskusjonen uten å måtte lese 3000 sider». Flott!, nå kan jeg trygt i en samtale skyte inn: «Ååh, ingen kan se oppvasken tørke som Karl Ove Knausgård!» . Vi liker også å følge med i andres smalltalk. Hvorfor skal vi ellers på en fredagskveld se Fredrik Skavlan snakke svorsk i en time?

Å mestre smalltalken handler vel om å stole på seg selv, åpne kjeften og la det stå til - gjerne med et smil og en god dose selvironi! Så bør man også finne balansen mellom å stille spørsmål og fortelle om seg selv. Ingen vil bli utsatt for et spørsmåls-forhør, ei heller høre en selvopptatt monolog. Å starte samtalen er heller ikke enkelt. Det er kanskje ikke det smarteste å starte slik: «Er det bare meg som hater muslimer, eller?» , «Hei, kjenner du meg ikke igjen, eller?» og «Oi, så tynn du er!». Konfliktfylte temaer som politikk og religion burde man også unngå i starten.

Vi driver jo med smalltalk fordi vi vil være hyggelige og positive mennesker. Ingen vil være en tosk som skaper ukoselig og kjip stemning. Likevel er det noen der ute som nettopp får det til. Derfor vil jeg gi et siste seriøst sleivspark til en gruppe som ikke har skjønt smalltalkens hyggelighetsprinsipp.

Baksparket går til alle klagerne i samfunnet. Folk som i enhver smalltalk-sammenheng har noe misnøye og frustrasjon å gulpe opp. Bussen er for treig, tidsklemma for trang, skatten for høy, jobben for stressende. Jada, nå vet jeg at jeg faktisk klager over klagerne ... Men når folk alltid er misfornøyde og sprer rundt sin negative galle på ellers uskyldige mennesker, varer det ikke lenge før småpraten bare munner ut i synkende humør og dårlig stemning. Man kan respektere at folk er frustrerte, sure og mangler livsgnist, men er det alltid nødvendig å opplyse om det?

Når smalltalk fungerer som det skal, gjør den en grå hverdag litt lysere, den gamle traktekaffen litt bedre og dagens utfordringer litt mer overkommelige. Det er kanskje en drømmesituasjon at bare litt triviell småprat skal kunne utgjøre slike mirakler. Likevel oppfordrer jeg alle til å rekke fingeren til tesene fra «Jante» og selv starte litt smalltalk. At det kanskje blir litt stivt en gang i blant er risken man må ta for å oppnå mer hygge og mindre klaging. Hverdagen blir litt gøyere når folk bare hopper i det og bryter den pinlige stillheten.

- Martin Holvik.

Tre plater for høyre hjernehalvdel

2010-02-16T10:21:00.006+01:00

Når jeg skal prøve å være kreativ - skrive, redigere bilder, lage logoer eller noe slikt, liker jeg at det skjer flere ting på en gang. Gjerne å høre på et album mens jeg i øyekroken ser folk farte forbi på gata, drikker en kopp te mens jeg klimprer på Mac´en. Kristoffer sa en gang at folk som bruker høyre hjernehalvdel mer enn venstre liker at det skjer flere ting på en gang. Denne illustrasjonen viser hvilke funksjoner hjernehalvdelene har.

Kanskje er det en sammenheng?

Noen album funker bedre når man prøver å skape ting, hva det nå enn måtte være. Her er mine tre favoritter:

Beatles - Revolver. Jeg er ingen Beatles-kjenner, men denne platen inneholder noen flotte låter: Elinor Rigby - ensomhetslåta med de deilige strykere, Yellow Submarine - en klassiker, Got To Get You In To My Life - happy clappy.

Svenske Lykke Li gjenintroduserte Lille My-sveisen for samtlige av Oslos hippe og kule indie-jenter. Hypet eller ikke, Lykke Lis EP: "a bit" er en nydelig samling fine, skjøre låter. Spesielt god er låtene: Time flies, Melodies & Desires og Little Bit.

Kings of Convenience vet alle nordmenn om. Men visste du at fronfiguren Erlend Øye (ja, han morsomme med brillene) har sitt eget prosjekt på si. Det heter "The Whitest Boy Alive" og er en fin blanding vokal-låter i krysningspunktet mellom elektronica og nedtonet pop.

Hvilken hjernehalvdel bruker du mest?

Sykeste skulderledd ever

2010-02-11T23:46:00.005+01:00

Hans - en kompis av meg snappet dette bildet med iphonen sin i friminuttet og la det rett ut på twitter.

Følg Eplehans-bloggen på www.eplehans.com

Gamme´n, Feiten og Sagen knuser en macbook pro i denne fantastiske videoen:

Hvem har sagt at norsk humor er død?

En lykkelig søndag i mitt liv

2010-02-07T23:26:00.010+01:00

7 februar - den beste dagen til nå i 2010! Så deilig det er å legge ut denne satusen på Facebook:

- For en lykkelig dag! Frokost på Tullins café, Akershus festning i vintersola, Fernley-museumet og "A Single Man" på Filmens hus. Jeg er glad i livet (og Kristoffer, som var med i hele dag)!

Noen ganger er det allrigth - sånn som i dag.

Frokost på Tullins - club sandwitch og kaffe.
"Anmelderen1979" på Oslopuls skriver om Tullins:

"Stedet har (...) en uformell atomsfære, og serverer enkle retter til en rimelig penge. Til tross for enkelheten smaker maten svært godt."

Jeg kunne ikke vært mer enig!

Her er noen bilder fra det jeg har opplevd. (ikke mine bilder, bortsett fra det gule i toppen som er oppgave fra i høst)
Jeg og Kristoffer strevde litt med å finne nord ved utsiktsposten på Akershus festning. Iphonens icompass hjalp oss til slutt. (og det at klokka var rundt 12.00 - da er sola i sør)

Colin Firth som George i A single man. Moteskaperen Tom Ford skiftet beite og ble filmskaper. Filmen er stilfull, sterk og vellykket. Anbefales!

"Deler de ut spypose her?", spurte jeg Kristoffer. "Neivel, for jeg kunne i hvert fall trengt en!". Uttalelsen min betyr ikke at kunstutstillingen var dårlig. Tvert imot! - Provoserende, interessant og morsomme bilder av Bjarne Melgaard på Astrup Fernley-museumet.

Jeg ramser opp klisjéene:
Nyt livet!
Lev i nuet!
Carpe Diem!

Men klisjéene har noe for seg også! I hvert fall 7. februar.

Tendenser på Martins kjøkken.

2010-02-06T18:26:00.005+01:00

Før stod middagen på bordet kl 16.30 presis, ved mindre pappa var sen.
Nå står ikke middagen på bordet i det hele tatt. Jeg må lage den selv.

Sunt kosthold er viktig. Jeg har funnet ut at grønnsaker er både billig og sunt! Men middagskonstillasjonene blir tildels spesielle.
Her er et eksempel på tendens på Martins kjøkken:

oppskrift
Stekt makrell i tomat... uten tomat

Ta en dobbel First Prise-makrell-i-tomat- pakning. Åpne begge og skyll grundig under krana. Da går all den ekle, dvaske tomatsausen bort.

Kutt opp og kok alle grønnsakene i en gryte. (brokkoli, kål, potet eller hva du måtte ha i skuffen) Alt kokes i samme gryte. Det er jo bare å la potetene koke videre når brokkolien er ferdig.

Varm en panne og ha i olje. Sleng de hele makrell-fileene i panna. pepre og salte.

Ta tiden på gefylen. Når grønnsakene er myke er de ferdigkokt. Når makrellen er litt svidd, er den ferdigstekt.

Legg det på en tallerken og drikk det du måtte ha i kjøleskapet. Eller bare springvann.

Sunt og .. godt nok.

Anmeldelse: Spring Awakening

2010-02-05T11:24:00.013+01:00

Spring Awakenings tabloide kallenavn «sexmusikal» er ikke dekkende for Oslo Nye Norges-premiere på Broadway-suksessen. Den friske musikalen er så mye mer! Frank Wedekinds teaterstykke «Vårløsning» fra 1891 ligger til grunn for musikalen.

Vi tas med, hundre år tilbake i tid med gutte- og jenteklasser, strenge foreldre og ungdom som tror barna kom med storken. I første akt etableres de mange historiene sakte, men sikkert.

Moritz (Adil) er en moderne ADHD-elev satt på datidens puggeskole og står i fare for å stryke. Ungpiken Wendla (Lena Kristin Ellingsen) opplever sin oppvåkning både intellektuelt og fysisk i sitt møte med Melchior (Jens-Petter Olsen), som er opprøreren og tør å si imot de voksene og det strenge maktdiktaturet deres.

Konturene av de andres demoner skimtes etterhvert som historien tar seg til. De mange indre stridene om homofili, missbruk, onani og nyskjerrighet gjør at det ikke spares på kruttet i Spring Awakening. Støtt river ungdommene mikrofonen opp av innerlomma og synger sårt ut sine innerste følelser.

Scenografien er en gedigen tretrapp og skuesspillerne forlater aldri scenen. Derfor er musikalen lagt opp som en stafett, der skiftene er hyppige mellom scenene, sang og historiefokus. Dette kan igjen minne litt om filmens virkemidler med klipp, kameravinkel og forflyttning i tid. Spennende!

Klare sangstemmer og et godt band med noen nydelige strykere gjør at det selve musikken gjør inntrykk. Dette på tross av byggets molefonkne akustikk og noen overanstrengte subwoofere, men dette er utenfor musikalsk ansvarligs rekkevidde.

Dansefenomenet Adil gjør sin første syngende rolle og han kommer godt ut av det, selvom han kanskje ikke er en Pavarotti enda. Lena er en trent, konkret og skuesspiller som får frem Wendelas kvinnelige nyskjerrighet på en nøyansert måte. Espen Bråten Kristoffersen har en stødig stemme og er et sjarmtroll når han spiller kåt på pianolæreren sin.

Jens Petter Olsen er en maskulin bombe på scenen og synger kraftig og rocka. Men stemmen er til tider også sår og i falsett. I disse gullpartiene kan han minne om Jeff Buckley. Jens Petter Olsens rockenummeret «Føkka» er desidert forestillingens høydepunkt, noe som bevises i publikums påfølgende applaus.

Det mangler kanskje litt på tempoet og dramatikken i første akt. Av og til tror vi ikke helt på det som skjer på scenen fordi konteksten er for tynn, mens andre ganger rives vi med av urettferdighet, nostalgi, ondskap og gjenkjennelse.

Kjærlighets-scenen der både Malchior og Wendela «gjør det for første gang» spilles med all den dosen usikkerhet, humor og nakenhet det bør være med. Når publikum av og til blir litt pinlig berørt, er det ikke fordi det er kleit, men fordi temaene enda er litt tabulagte.

Etter pausen kan endelig regissør Kjersti Horn la dramatikken flomme og musikalen beviser at den på ingen måte er en glatt, glamorøs happy-ending-musikal. Unntaket er kanskje de to guttene som finner hverandre under stjernehimmelen. Så søtt!

Stykket er ærlig, røft og enkelt i sin form og heldigvis ikke moraliserende. Tematikken favner bredere enn sex og stiller spørsmål om man kan være den man innerst inne er i den verden man blir nødt til å leve i. Det er flott at Kjersti Horn har lyktest så godt. Vi sier jatakk til nyskapende musikaler i Oslo! Da blir det kanskje noe annet enn bare Mamma Mia, Le Miserable og My Fair Lady på musikalfronten fremover.

La oss bare håpe at fjortisene skaffer seg billett!

Varför måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål?

2010-02-03T11:29:00.007+01:00

Jeg har blitt frivillig i Røde Kors. På tirsdagene er jeg der og spiller fotballspill, nintendo, kort, snakker med ungdommene som trenger et fritidstilbud. Nettkafeen ligger ved Grorud senter flesteparten som henger der er minoritetsungdom.

Som regel vil de se på film med Ben Stiller, Ali G eller noe annet amerikansk lavmål. Men denne gangen valgte de (etter en viss anbefaling) den svenske filmen Fucking Åmål fra 1999.

Filmen er gammel, men er likevel knakende god. Ikke moraliserende og belærende. Bare en litt eldrende svensk film om fjortisfylla, kjærester, sex, å kanskje være lesbisk og gruppepress.

Gøy at ungdommene ville se den! Å være frivillig i Røde Kors er forresten veldig å anbefale! Mye morro, lite penger, men masse i hjertet og sikkert et fint lite bidrag på CV-en.

Trender på vei ut i 2010

2010-01-27T16:52:00.010+01:00

Det er et nytt tiår. Noen ting er ikke like kult som det var i 2009. Her har du noen eksempler.

Grünerløkka-brillene har tykk kant, ingen styrke og skal liksom få deg til å se ut som en nerd eller en intellektuel forfatter.

Det var gøy når det begynte å ulme i 2007/2008. Alle på Grünerløkka har det, naboen din har det, til og med Madonna har det. Nå ser det bare ut som du prøver for hardt å bli en av gjengen. Dropp det!

Denne er vel mest til jenter (og fag-mag-Magnus).

Tjohoi! Paljetter til hverdags og fest, skrev Cosmopolitan! Gratulerer, du har skjønt det! - men det har også Gina Tricot, HM (den gamle hora) og Bik Bok skjønt.

Og hva er det butikkene selger på januarsalget? jo, paljetter på 70 %. Greit at det var litt kult med den lille sorte pajettveska, men heldrakten fra HM? - neitakk du!.

Paljetter er egentlig litt tacky. Du vil ikke se ut som om du er på et konstant warm-up-vorspeil til karnevallet i Rio. Du vil ikke investere penger i Glitnir bank heller. Get it?

Cafe Latte, Espresso, Caffe Ollé, Courtado. Gudene vet hvor mange nye navn vi fikk på kaffe da den amerikanske kaffebarbølgen sveipet over landet.

Bølgen inspirerte også endel godt voksne kvinner til å male rommet sitt akkurat som om de var inni denne kaffekoppen. Lysebrunt, beige, mørkt skinn, kaffebønner i kopper og krus og en liten lyseblå tone her og der for å skape litt "kontrast". Sukk.

Latte-trenden er definitivt på vei ut! Caffe Latte, sukkerkaffe og liknende anbefaler jeg ikke å drikke. Å male det opp på stueveggen er desto verre!

-----

Jaja, nok et fjollete innlegg fra min side. Det er enkelt å si hva som er ut, men å skulle fortelle deg hva som er in - er en mye vanskligere jobb. Jeg kan jo risikere å bomme totalt! La trendanalytiker T. Seltzer ta seg av den jobben!

Samleie og petting på Sven Bruns gamle sumploft.

2010-01-26T10:53:00.008+01:00

En mørk og fyllesyk søndag tok Lise Marie, Inga Steen og jeg meg en tur opp på loftet i øverste etasje i den elgamle bygården.

Flere generasjoner av en viss familie Brun har bodd nettopp her i Sven Bruns Gate.

En Sven Brun (født 1812) er stamfaren og var første prost i da Trefoldighetskirken stod ferdig i 1858. Hans navn er uadskillelig knyttet til arbeidet for kirkelig reform og misjon.

På loftet vi er på vei opp til finnes utallige saker og ting fra disse svunnene generasjoner. Vi er på skattejakt!

Lise Marie er litt skeptisk på vei inn på loftet.

Det er et uanstendig rot. Alle de henslengte avisene på gulvet er datert oljekriseåret 1973.

Inga blir gjemmer seg i den store genseren sin. Hun har fått øye på noe ekkelt - nemlig dette:

Fra det trekkende loftstaket har noen eller noe hengt elgamle barnedukker. Ekkelt! I rotet finner vi mye rart: Klær, gamle barnetegninger, psykologioppgaver og frimerkesamlinger.

Her ligger en død, naken dokke. IIIIIIIkkk!

Men så får inga øye på en henslengt bok. Den heter "Den lille røde bok for skoleelever". Referansen til Maos lille røde er åpenbar.

Så begynner Inga å lese.

OMG! Tenk på alt tankegods 68-generasjonen har brakt med seg. Nye begreper som petting? Petting - for et ekkelt ord! Det har aldri jeg - et barn av 90-tallet aldri hørt før. Men se på overskriften: Samleie OG petting. Disse ordene er tydeligvis ikke synonymer. Altså er det mest sannsynlig å tro at petting er 70-tallets rølpeord for onani - på samme måte som dagens "nappe løken".

Inga reagerer på sin naturlige måte på 70-tallets pedagogiske og radikale seksualundervisning for skoleelever:

Vi leter videre i rotet.

Vi finner mange gamle familiebilder. Kan denne personen være en av de beryktede i Brun-familien?

Helt alene i en bortgjemt bod finner vi denne bittelille skriveboken. Vi føler oss om mulig enda mer sosialpornografiske enn Tore på sporet når vi skjønner at dette faktisk er fulltreffer!

Det viser seg å være en dagbok datert 1935, og er skrevet av en Jackob Brun. Det er vanskelig å lese håndskriften, men vi skjønner at dette handler om en ung gutt og hva han dreiv med fem år før krigen brøt ut i Norge. Hvem denne Jackob har vært? Dette er et mysterium.

Røkeskiltet fra Brannetaten. Virker som det har hengt her i siden 1960.

Men ikke alle i leilighetskomplekset vårt overholder den gamle røkeregelen. Jeg er ikke god på røking, men er dette en joint?

Vi er tydeligvis ikke de første som drar på skattejakt.

Fyllesyken har gjort oss alle litt kvalme og med støvete hender retunerer vi til rommet mitt. Et gjenglemt curongbord fant vi. Pappa pleide å spille currong med onklene mine. Jeg må få han til å lære meg det.

For de interesserte:
Litt tilleggsinformasjon om familien Brun. Vi har grunn til å tro at det har bodd flere av familien Brun i Sven Bruns gate. Vi har funnet bilder av en viss Nina Brun, som så ut til å være ung voksen og hippie på tidlig 70-tall. Jørgen Brun har tegnet fantastiske illustrerte bilder og Jackob Brun (dagboken) var sannsynligvis 19-21 år da krigen brøt ut. Hva som skjedde med han, er uvisst!

Vi finner verken noen Nina, Jackob eller Jørgen Brun i telefonkatalogen. De med noe samme navn tar ikke telefonen. Hvem er denne familien Brun og hvorfor har de flyttet og ikke tatt med seg sine gamle skatter? Vi vet ikke. Mysteriet på Sven Bruns gamle sumploft er ennå ikke løst.

Dagbladet-støtte provoserer

2010-01-24T11:03:00.003+01:00

Dagbaldet-støtten min har skapt furore og debatt i kommentarfeltet. En anonym skriver at

"(Dagbladet) i de senere år med sin skrikende homofili og propaganda fra ytre venstre har den mistet sin rett til fortsatt virksomhet."

Les eller sleng deg på debatten her.

Åsheim forlater Dagbladet med flagget til topps!

2010-01-21T23:54:00.008+01:00

Dagbladets redaktør Anne Åsheim gikk av etter fire år i redaktørstolen. I løpet av denne tiden har Åsheim ønsket å gjøre avisen bedre på debatt og kultur. I tillegg gjør avisen det svært godt på nett og på mobil. Likevel har løssalget gått nedover, og hoder måtte kuttes i hele mediebedriften for å få endene til å møtes.

Noen leser Dagbladet fra førstesiden og innover, mens andre begynner med kommentatoren og kulturen på baksiden. Jeg er i den sistnevnte gruppa og synes det ville vært trist om DB ikke skulle bestå.

I Dagbladet er nedfelt i en spagat - med det ene beinet i tabloid-stoff og nyheter, og det andre i kultur og debatt. Sistnevnte bein har jeg vært utrolig glad i. Sokken på kulturbeinet er Dagbladet Fredag, som har vært en ukentlig og lystig start på helga for meg i mange år.

Hvem er aktuell som ny redaktør?, hvilke endringer avisen må ta? Kommer papirutgaven i det hele tatt bestå i årene fremover? Det blir spennende å følge med!

Takk for fire gode år Åsheim! Lykke til videre!

Anbefalinger:
www.virrvarr.net
NRK Aktuelt

Ho hei - som det går, med stålake!

2010-01-21T11:17:00.008+01:00

Korketrekkeren ved Frognerseteren er verdt å prøve. Du kommer deg bort fra byluften og er endelig i Marka. Du leier en proff ake fra Akeforeningen som holder til der. Legg deg ned på kjelken og sett utfor den oppløyde banen.

Når du er i bunn, ta bane opp og nyt synet av nybygde Holmenkollen.

Selve akingen krever litt teknikk. Mestrer man den, kan man få en perletur og komme opp i god fart.

Mestrer du ikke teknikken, blir du straffet med snøføyk i fjeset.

Bye Bye Grimstad (essay også publisert i Grimstad Adressetidende lør. 15 jan.)

2010-01-17T13:43:00.007+01:00

Jeg bor ikke lenger gratis i Grimstad. Mamma lager ikke lenger mat og rydder heller ikke opp. Jeg befinner meg heller ikke lenger på en varm folkehøgskole. Ingen syr puter under armene mine - utenom de jeg gidder å sy selv. Jeg sitter i en forfrossen leilighet i Oslo, og det er minus nitten grader ute. Bygården er så gammel og dårlig isolert at jeg motvillig har tatt på meg ytterjakka innendørs. «Ja, nå e ́dde spiggent, du», ville jeg sikkert sagt, om jeg faktisk hadde Grimstad-dialekt.

Kjøkkenskapet i kollektivet er fylt opp av First Price- produkter og billig havregryn. Jeg er tom for skummetmelk og må betale strømregningen snart. Det svir! Jeg blir heller ikke i særlig bedre humør av det ulmende karakterpresset. Du tenker sikkert at jeg nevner alt dette fordi jeg er desperat og trenger hjelp fra Grimstads befolkning i form av tilsendte varmeovner og utgåtte matvarer. Neida, så ille er det ikke! Men jeg er student i den beinkalde Tigerstaden og må ta konsekvensen av det. Hvorfor gidder jeg? Hvorfor flyttet jeg?

Snittalderen i Norge for å flytte hjemmefra er 19 år, og slik har det vært helt siden 1950. Gjør man ikke det, blir man sett på som tafatt! Kun fem prosent av befolkningen mellom 25 og 29 år bor hjemme hos mor og far. Til sammenlikning bor hele 50 prosent av italienere og spanjoler i samme aldersgruppe hjemme. Vi kan nok takke velferdsstaten (... host, oljen!) for at unge Ola og Kari Nordmann mestrer denne overgangen så fint. Pengene fra lånekassen tikker inn på kontoen en gang i måneden, og livet er herlig og problemfritt i en uke eller to.

Å flytte hjemmefra handler om å løsrive seg. Jeg tror man må komme seg ut og vekk når man er ferdig med videregående. Så får heller de gamle deppe over at det er ingen å lage lørdagspizza til og at de henslengte håndklærne på baderomsgulvet er borte. Stakkars foreldre! Hva skal de sysle med nå liksom? Hverandre?
Denne problemstillingen slipper heldigvis vi som skal ut av huset. Du skal pakke sakene dine og må finne på noe nytt og spennende. Akkurat hva - vet du nok best selv! Men jeg sier som vår femti år gamle norsklærer på Dahlske sa i et bittertnostalgisk øyeblikk :

«Du må få gjort det du skal gjørra innen du er fem og tyve, for da kan du ennå komme unna med at du er ung og lovende».

Å bli student er deilig! I studietiden får du for første gang i ditt liv total frihet til å disponere tiden selv. Du er sjefen i ditt eget liv og kan endelig ta avgjørelser helt på egenhånd. Matpakka eller kantina? Gullrekka på NRK eller fest og fylla? Skuespillerskole eller økonomistudium? Ingen legger merke til om du skulle droppe ut av en forelesning eller to. Jeg har ofte pratet med godt etablerte voksne som kunne gitt alt for å være 19 år og ha en students ubegrensede muligheter. Dette er din sjanse. Neste gang du får samme frihet, er du pensjonist...

Som student kan du studere og fordype deg i noe du finner interessant. Du bør i hvert fall gjøre det! Hvis du presser deg gjennom et jusstudium og synes pensumet er død og pine, har du tabbet deg ut! Ikke har du nok motivasjon til å få gode nok karakterer og voilá - du sitter fast med den store, røde mursteinboken resten av ditt liv. Feilprioriteringer gir altså tøffe konsekvenser, men du velger i hvert fall selv. Vet du ikke hva som fasinerer deg, finner du sikkert ut av det på en folkehøgskole, på Bali eller i grønn uniform. Som nybakt fraflytter kommer jyplingselvstendigheten, og med den – et lass vanskelige valg. Skal du i det hele tatt studere? I så fall – hva? og hvor?

«Trondheim og Bergen har mye bedre studentmiljø! Oslo er alt for stort!» sa mange av de jevnaldrende vennene mine og satte seg på første studentbuss til Trondheim, Ås eller Volda. Jeg derimot, kan vinke til onkel Harald og tante Sonja fra kjøkkenvinduet mitt. Med tanke på at Grimstad er blitt universitetsby, kunne jeg jo strengt tatt studert i den gamle sørlandsperla. Men etter å ha vanket her i 19 år, var det aldri et alternativ å bo på samme sted.

Oslo er jo faktisk Norges største by - i utstrekning, folketall og ikke minst muligheter. Oslo er til og med sitt eget fylke – og det i seg selv, er ganske godt gjort! Mens distriktsskolene sliter med å få fylt opp studieplassene sine, flytter det så mange studenter til hovedstaden i august at de sover på gymsalgulvet i vente på studentbolig. Den enorme tilflyttingen gjør at du kan erklære ditt eierskap på byen etter å ha bodd der i knappe seks måneder. «Nå er det din by, kompis - og mulighetene er på din side.»

I Tigerstaden kan du dyrke din egen kunstnerkarriere, uten at en sjel bryr seg. Du kan bli sammen med den peneste jenta i gata og ingen legger merke til det. Du kan kan tabbe deg ut på byen og folka som lo av deg, er der ikke neste lørdag. Norges nestenmetropol byr på et stort upersonlig sosialt samspill: Ingen kjenner hverandre og ingen bryr seg. Slik er det i storbyen. Det høres kanskje depressivt ut, men om du flytter hit vil du nok også oppleve denne friheten deilig.

Selvfølgelig savner jeg også Grimstad inniblant og mest av alt lokalmijøet. Der Oslo er blottet for sjel, tilhørighet og lokal patriotisme, er Grimstad koselig, trofast og mindre stressende.
Finner man like gode pølser som på Nottos i Oslo? Nei. Kan man gå i Storgaten (d.v.s. Karl Johan) og si «... javel, ja» til annenhver person en møter? Nei. Er du på fornavn med kassadamene som piper inn dagligvarene dine i Oslo? Nei.

Jada, jeg savner Grimstad fælt fra tid til annen. Jeg savner sjøen, kaffebaren, de irriterende måkeskrikene og pappas lørdagspizza. Men jeg står altså på mitt og mener at man som ung bør flytte vekk, utdanne seg og se verden. Om du drar til Oslo, Drøbak eller Kenya, skal ikke jeg mene så mye om. Jeg har blitt fornøyd med Oslo etter knappe seks måneder, selvom det er bitende kaldt. Samordna opptak har 1226 studievalg og det viktigste er at du finner ut hva du vil selv!

Det at ungdommen flytter hjemmefra og utdanner seg tror jeg også kommunen er tjent med i lengden. Dersom ryktet stemmer, blir jeg nok en gang lei storbylivet og vender tilbake til hjembyen. Et «Bye bye Grimstad» betyr ikke nødvendigvis «bye bye» for alltid.

- Martin Holvik

Reinsdyret Reidar.

2010-01-06T13:07:00.005+01:00

Det var en gang et Reinsdyr som hette Reidar. Han bodde i Sven Bruns Gate 2, og trivdes egentlig godt blant alle de kule møblene. Men etterhvert følte han seg ensom.

Livet gav ikke lenger mer mening og han ble deprimert.

Ingenting kunne gjøre Reidar glad i gjen. Han kjøpte en selvhjelpsbok og skjønte at han måtte tenke positivt. Reidar tenkte på alt som kunne gjøre han lykkelig: penger, status og pelsrens. Tiden gikk, men han fikk ingenting av dette.

En dag reidar var ute på parketten, hørte han noen lyder bak seg.

Han snudde seg ...

Og der stod den vakreste skapningen han noen gang hadde sett.
Det var som det lyste en ring av lys rundt hodet på det andre reinsdyret og Reidar ble med ett forelsket!

De to reinsdyrene begynte å prate, gå på reinsdyrskino og etterhvert ble de forelsket. Reidar følte seg ikke lenger ensom.

Han hadde fått en kjæreste og han skjønte at alt det han hadde ønsket seg om penger og status ikke kunne gjøre han lykkelig. Bare kjærligheten kunne kurere ensomheten hans. Derfor kastet han selvhjelpsboka og stolte fra nå av på sitt eget hjerte.

Så levde de lykkelige alle sine dager.

Sitt ned og hold kjeft!

2010-01-05T23:41:00.005+01:00

Jeg trenger hjelp. Jeg har et problem (om ikke flere)...
Derfor leser jeg selvhjelpsbøker.

Mitt problem: Jeg tror at jeg er noe. Jeg har det med å snakke høyt i forsamlinger. Jeg tror at folk rundt meg virkelig bryr seg om hva jeg mener, kan eller tror.

At jeg i det hele tatt skriver denne bloggen er et symptom på mitt problem. Jeg kunne like gjerne fortalt mine meninger til en stubbe i skogen og stubben vært mer interessert enn deg, som av en eller annen grunn (sannsynligvis fordi du er i familie med meg, eller noe) leser denne bloggen.

Jeg lider av oppblåst selvtillit.

Axel Sandemose gav i 1933 ut boken «En flyktning krysser sitt spor», boken handler ikke om, som tittelen indikerer - en flyktning som har gått seg vil, men om den fiktive danske byen Jante. I Jante skal man ikke stikke nesa si fram og tro at man er noe.

Denne boken har med hjelp av det norske skolevesen og samtlige velmendnende norsklærere gitt oss fenomenet Janteloven. Dette er Janteloven:

1.du skal ikke tro du er noe.
2.du skal ikke tro du er like meget som oss.
3.du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4.du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5.du ska ikke tro du vet mer enn oss.
6.du skal ikke tro du er mer enn oss.
7.du skal ikke tro du duger til noe.
8.du skal ikke le av oss.
9.du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
10.du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Sandemose brukte her ironi. Noe som betyr å mene det motsatte av det man egentlig mener. (Unskyld, hvis jeg brøt §10 for deg nå)

Mange kjøpte boka i 1933 og startet på den med stor iver, selvom mange følte seg både snytt og lurt da de fant ut at boken ikke handlet om en flyktning som hadde gått seg vil...

Norge hadde verken olje, nasjonalstoltet, innflytelse over svenkene eller Aleksander Rybak. Derfor manglet de selvtillit. Sandemose gav Norge denne boosten vi trengte, med god hjelp av norsklærerne som forklarte i detalj at Janteloven var skrevet ironisk, og at forfatteren egentlig mente at folk måtte ha tro på seg selv... Det er forresten også synd at dette også ble forklart til Hitler i 1934.

Nå kan vi godt påstå at pendelen har svingt motsatt vei. I 2010 lider vi av for mye selvtillit. Vi sjekker opp folk som åpenbart er for pene for oss. Vi tror folk skal tilbe oss fordi vi kan lipsynce til Lady Gaga. Vi river VMA-prisen ut av hendene på vinneren for å så annonsere en ny vinner. Vi vil ha skryt og annerkjennelse for talenter vi åpenbart ikke har og vi invaderer land uten å ha en legitim grunn.

Vi har for mye selvtillitt. Se bare på Petter Stordalen, Lars Tangen og mammaen til Pia Harraldsen.

Jeg skal lære meg å sette meg ned og holde kjeft. Jeg skal minske selvtilliten min til et minimum. Jobbe nøysomt i det stille og ikke forvente skryt eller oppmuntring. Vet du ikke hvem jeg er? Flott!

SE PÅ MEG! JEG ER LIKE MYE VERDT EN DERE! JEG ER KLOKERE ENN DERE! JEG KAN SKRIVE BEDRE ENN DERE! NOEN BRYR SEG OM MEG! JEG DUGER TIL NOE. JEG ER MER ENN DERE!

Passende svar til folk som sier dette: Sitt ned og hold kjeft!

Dette er forresten tittelen på selvhjelpsboka av Knut Nærum jeg nylig leste ferdig.

Skolens mantra: Vær deg selv! - byttes ut med Knut Nærums mantra:
Ikke prøv å vær deg selv. Prøv heller å være en som er hyggelig.

Tro forresten ikke at det er meg som har kommet opp med alle disse tankene og fomuleringene! Jeg har stjålet masse fra Knut Nærum og har kopiert hans tanker og prøvd å kopiere hans skrivemåte. Unskyld!

Forresten. Ikke kommenter! jeg fortjener det sikkert ikke. Bruk heller tiden på å skaffe boka til Knut Nærum.

Du vet du er i Grimstad når...

2010-01-03T01:45:00.007+01:00

Jeg har vært hjemme i gamlebyen min Grimstad hele jula. Og da skjønner man et par ting:

Case 1
- Du vet du bor i Grimstad når dette er headlinen på lokal-TV:

Hvilken tulling er det som har greid å få dette gjennom desken og så på lokal-TV-nyhetsblekka? Kanskje trodde vedkommende at det var lurt å vasle hele Aust Agder, så den gamle mannen fra Grimstad kunne få pillene sine trygt tilbake? Kanskje kom det på "førstesiden" fordi den dyrevennlige journalisten var redd en hund eller en katt skulle spise opp alle pillene og falle i koma... Ikke vet jeg. Jeg liker spesielt at desken har oversett en real skriveleif: "mistet de pillene"

lol, sier jeg... LOL!

Case 2
- Du vet du er i Grimstad når du er på Skyline ("funkyhipt" utested) og noen bak deg mister mobilen - du plukker den opp - oppdager at den gikk i stykker - du leverer den pliktoppsyllende tilbake, for å så få skylda for at den er ødelagt og blir deretter trua med bank... sukk. Dette skjedde med meg bare to dager etter at jeg kom hjem til byen. Velkommen til Grimstad liksom...

Case 3
- Du vet du bor i Grimstad når er du starter en samtale med: "javelja... neida ... såå" og folk sier "du" og aldri "deg". Språket i Grimstad har jo sin sjarm. Men det kan, for å kvotere noen fra folkehøgskolen, høres ut som om vi ikke kan si bokstaven R.

NEI, Nå skal jeg ikke skakkjøre bildet av Grimstad helt. Vi har jo tross alt et flott kommunestyre med mange maktglade mennesker, en skakkkjørt kommuneøkonomi, vi har bolere, rånere og sviktende eldreomsorg - hva mer kan man ønske seg?

Sorry alle Grimstad-patrioter! Selv om jeg prater riksmaalet, er det ikke slik at jeg missliker alt ved Grimstad altså. tross alt - det er jo veldig fint her om sommeren da!

Årskavalkade del 3 av 3. TV, kjendiser, tabber, utesteder, butikker og konserter i 2009

2009-12-31T16:44:00.020+01:00

Årskavalkaden min ble ikke så godt mottatt av dere leserne. Ingen har brydd seg og ingen har kommentert... (med unntak av min egen søster som skrev: «LOL». Takk søs!)

Det hadde vært fristende å stoppe her, men jeg sier som de sa i Scary Movie 3: «All good triologies come in three!» Her er siste innlegg, hvor jeg ser meg nødt til å raske opp alle kulturelle bi-kategorier som ikke er like utbredt som musikk og film. Så legger vi til noen personlige tabber. Alt i listeform.

Årets kjendisfjes 2009:
- Aleksander Rybakk – Elsket og hatet PR-kåt skjørtejeger som likner på titten tei. Men han vant MGP for hele Norge, økte NRK-lisensen med 99 kr og fikk Europa (og alle på Elsker) til å synge « wiiith a fairyyytaaaale». Rybak skal pokker meg ha takk!
- Anna Anka! Du fikk oss alle til å flire over dine dumme, kvinnediskriminerende og totalt meningsløse uttalelser. Hollywood-frue, well – not anymore!
- Mads Sjøgård Pedersen. Hvilken prestasjon å sneie Amanda-prisen ut av hendene på Axel Hennie for rollen som homofob bondegutt i filmen Nord. Årets kjekkas!
Lady Gaga – Endelig en sjokkerende og rar dame, som lagde litt kulturell motstand i puppebefengte og botoxinfiserte LA.

Beste konsertopplevelser 2009:
- Røyksopp live med Robyn– Roskilde 2009. Fantastisk og tildels gudommelig!.
- Graham Fields – Konsert på Verkstedet i Oslo. Overraskende bra. Lykke til gtter!
- Grace Jones. Knallrå dame med futt! Roskilde. Homoikon, uten at jeg visste hvem dama var engang.
- Soloen til kompen (som jeg gråt av) på et eller annet sted ovenfor ring 2.

Beste TV-show 2009 (legg merke til at alt går på moderkanalen Norsk Rikskring-Kastning)
- Trygdekontoret. Endelig et pretensiøst kulturelt prateprogram som tar seg selv særdeles uhøytidelig.
- Nytt på nytt. Den gamle hora holder enda stand og hadde flere seere enn noen gang i 2009. Rosinen i gullrekka.
- Anne Kat ser på TV. Å se dama rote i arkivskuffen til NRK og att-på-til slenge med kjeften, har en overraskende god underholdningsverdi.
- Den Norske Humor. Det var kanskje en gigaflopp og publikum lo sjeldent. Likevel satt jeg benket på Nett-TV hver torsdag.

Beste teaterstykker 2009:
- Løytnaden fra Inishmore – Det Norske Teateret (usikker på om jeg så det i 2008 eller 2009). Uansett, alt med 40 liter teaterblod må bli bra!
- Villanden - Romerike FHS – Bøyer meg i støvet for Teater-Linn og nytolkningen av Ibsens beste stykke! stykket finnes på DVD...
- Robin Hood – Andreklasse KHIO (nå tredjeklasse) – teltet i Frogner-parken. Barneteater med skjult voksenhumor er alltid morro og allerede dagen etter Michaels Jacksons død, sydde de inn en spøk om han også. For en skuesspillergjeng og for et barneteater! Synd at PA-anlegget ble stålet.

Beste bok 2009. Tror ikke jeg har lest så mye som tre bøker i år, så nevner bare den jeg kan huske å ha lest og som var veldig bra: Kristoffer Schaus «På vegne av venner». Ja, og forresten: manuset til Angels in America og "Burde jeg le av dette?". Dette kunne strengt tatt stå som en liste, men jeg har jo ikke konsumert så mye litteratur i år til at jeg kan uttale meg om "det beste"... Moving on!

Beste butikker i 2009.
Marita-butikken nederst på Markveien. Her kan du virkelig finne en bruktskatt og de har enda ikke skjønt at gjenbrukt og antikk er MYE verdt. hurra for derers uvitenhet! Overskuddet går forresten til å hjelpe folk med rusproblemer.
- HAY – Stilig designbutikk nyåpnet i hegdehaugsveien. På tide!
- Kleskonseptet Volt. Endelig et rocka alternativ til utpulte Carlings.
- Kaffebrenneriet gir deg enda det daglige og obligatoriske koffeinsjokket til 24 kr.

Beste utesteder i 2009:
- Ett Glass – desidert Oslos mest åpne og inkuderende utested som trekker alt fra mor, buissness-folk og homsene på lørdagskvelden.
Hotellene i Jessheim. Takk for alt! De var veldig greie å ha siste halvår på Romerike FHS, spesielt under det store korslaget.
- Nomaden. Bare vært der en gang og har hatt problemer med å finne det igjen, men for en mer danseglad og etnisk kveld har jeg sjeldent hatt!
- Kjelleren på London. Joda, det er litt som Jurasic Park, men er du godt beskyttet finner du noen hyggelige og varme mennesker der. Du kan også oppdage at du plutselig snakker med hele mafiaen i homobransjen (altså de med makt).

Get Personal!

Beste tabber gjort av meg i 2009
- Glemme billetten til Roskilde Festival 2009
- Prestere å miste nøkkelen og få Vespaen frastjelt etter to dager i Oslo.
- Bli venn med en viss person fra Vest-landet.

Beste lykkehell for meg i 2009
- Fikk for første gang i mitt liv kjæreste. Ble sammen med Kristoffer Kompen tidlig på høsten.
- Ble med i musikalen Hair på Chatau Neuf og spilte Hippie, Neger, Munk og Far til Clude.
- Vant Crusiern-sykkel av NRK P3 på Jungstorget til en verdi av minst 4500 kr!!! Kreative svar.

Jeg gleder meg til våren og til det nye tiåret. Tenk at jeg nå skal starte på 20-åra mine. I am not dead yet!

Godt Nyttår og tusen takk til alle som har lest og kommentert i 2009!

the HulaHula-Chair.

2009-12-23T12:40:00.010+01:00

Nå er jeg på jobb på gule sider 1880. Jeg sitter på en rød jogaball og hopper opp og ned, tøyer og bøyer mellom telefonsamtalene. På jogaballen kan jeg isolere brystet og snurre rundt i runninger med baken. Ikke ulikt magedans. Dette fikk meg til å tenke på en TV-shop-reklame for the HulaHula-Chair, som jeg så for mange år siden:

Dette er TV-shop sitt mest fantastiske produkt. Stolsetet snurrer og gir en real workout på magemusklene. Mens andre treningeformer bare tar en muskelgruppe, greier HulaHula-stolen å arbeide med ALLE!!! Den kan brukes på jobb, på treningsenteret, du kan pakke den samme og ta den med i sekken og den får plass under sengen!

For et fantastisk produkt! Bare se på denne videoen:

Nyttig, ikke sant?

Takk for i år Oslo!

2009-12-14T00:56:00.000+01:00

Da drar jeg hjem til Grimstad og legger et halvt år i Oslo bak meg. For et fin høst! Pusset opp rom, kjøpt Mac, vunnet P3-sykkel, studert, alle kafebesøkene, Deikmanske, Gaysir-skribentjobben, Gymbaloo-dansingen, bruktkjøpene, Vespaen, eksamenstiden, partykveldene med venner, kollektivkos og sist og ikke minst kjæresten. Kristoffer.

Takk for i år Oslo! Nå setter jeg meg på konkurrenten ned til det slappsete sørlandet, og så er det jul ... igjen! Gleder meg til å se dere igjen!

Trendanalytisk HOT or NOT- liste.

2009-12-14T00:06:00.000+01:00

Si som Heidi Cluum i Designerspirene: Eiter you are in, or you are out? Dette er altså min pretansiøse, trendanalytiske, popkulturelle og samtidsreflekterte in og ut liste!

UT
Ice Bar Oslo (les Olav Thon)
Vampyrhysteriet
Shop til you drop (les: kapitalisme)
Erik og samuel (brrrr, neitakk)
Silikonpupper
Heteronormativitet (les: Adam Lambert og Erik Solbakken)
Norsk humor
Latter
Å være oppriktig interessert i vinsmakeri.
Elixia
Hellstrøm
Bloggbutikker. (les Ulrikke Lund)
Elsker
Å overse gutteprostitusjon
Julebordfylla
Glanset gavepapir
Ensartet 70-tallsretro
Jimmi Choo (platicfantastic)
Barlicius
Hank von Helvete (too much)
Champagne
Desking
Facebook-venner
80tallets overkill (jernet er ikke like varmt lenger)
Mini-TV (antioppfinnelse)

IN:
Kjøbenhavn
Norske sangtekster (Kråkesølv)
Stil som sjømannen Terje Vigen.
Ukjente ØL-merker.
Pepperkakeknusing i fylla
Døden-tema (Trygdekontoret og Skavlan)
Sure feler
Lilito-sveisen på gutter.
Trine Lise Olsen
Rockabillystylish (les: Ryes)
Mellomtakt i låter. (Miike Snow)
Hjemmekos og kjærestefyll
Maria Solheims gjenbruksblogg
Trappa på Ett glass
Baywatch
Dagbladet Fredag
Snø
Tran med sitronsmak!
Google Wave (ny web 2.0-bølge)
Bjørkelamper (Norwegian Forest-design)
Ringen Kino
Skinnsko og trange bukser på rocka gutter.
Ullundertøy.
Grand Prix delfinalene rundt om i landet
Osloprisen 11. feb
Fillete klær og søppel som inspirasjon.
SO!
Skog og marka
Where the wild things are
Puritanistisk tankesett (i små mengder)

Er du enig?
Noe du vil legge til?
Hva er in, hva er ut?
Kommenter!

Ut av byen, inn i marka!

2009-12-12T01:27:00.000+01:00

Jeg tar på meg høye fotballsokker, som rekker meg til knære... og shorts. Jeg ser utrolig dum ut. Nei, jeg har ikke prøvd å introdusere moten med høye skinnstøvler for menn. Men dette er ikke et håpløst fashion-statement. Dette er joggetur.

The recreationpleace. Jeg tar T-banen fra Nationalteateret og skal helt til siste stopp: Sognsvann. Rett ved den lille innsjøen ligger Idrettshøgskolen hvor treningsnarkiser sprader rundt i trikå og singleter. Mange av de ser så fordømt bra ut, at det er til å bli misunnelig av... Gerd Liv Valla og Stoltenberg peide også å gå turer rundt Sognsvann sammen, helt til en viss Yssen ødla alt. Vannet er en del av «marka», eller som Jens så fint sa det til Obama: «the recreationplace» ...

Jeg skjønner fort at dette blir min første joggetur på glatta med frostrøyk ut av kjeften og roser i kinnene. Den første snøen har falt og skoa får nesten ikke tak i bakken, selvom Oslo kommune pliktoppfyllende har vært ute og strødd. En runde Sognsvann er på 3,3 km og jeg har planlagt tre.

Celebert. Når jeg har løpt en runde ser jeg en liten gruppe mennesker nede ved vannet. En dame og en mann bader. De hopper og jamrer seg til stor begeistring fra noen gamle turdamer som ser på. «Er vannet deilig?», spør de og humrer. Det kjennes friskt og godt å løpe i naturen. Lukten er en helt annen her enn inne i sentrum. Det er lettere og en lukter jord, grus og trær. På andrerunden treffer jeg på et velkjent fjes. Det er Fredrik Skavlan, som er på tur med noen venner. Jeg nikker høfflig og får øyekontakt. Morro!

Hverdagslige Østlendinger. «Ja, du løper imari fort», sier en eldre dame til meg når vi passerer. «tusen takk, det var hyggelig!». Dette sier så utrolig mye om hvordan mange Oslo-folk er. For hvis de først er i godt humør, er de ikke redde for å ta litt plass i det hverdagslige og si «hei». Sånne hyggelige kommentarer mellom fremmede har jeg stort sett bare opplevd på Østlandet. I hjemyen på Sørlandet derimor liker folk ikke sånt. Vi føler oss heller litt brydd når turistene fortøyer båten rett oppi vår egen. «Herreli, nå ska di vel finne på å sette sæ tri medå unna oss også...».

Pust, pees, pust, peeeees. Knestrømpene er nede på ankelen igjen og jeg har løpt en mil rundt Sognsvann. Det har vært fint å se naturen og snøen. Marka er bedre enn på et rullebånd på Elixia og jeg regner med at det blir endel flere runder videre utover våren.

Vet du om noen andre gode løyper i Oslo, så kom med det i kommentarfeltet!

JuleØL-testen.

2009-12-09T00:06:00.000+01:00

Jeg er glad i øl og drikker mye heller øl enn vin. Vi snakker mye om vinsmakeri, men å smake på øl er mye mer spennende, synes jeg! En øl kan smake fyldig, kornete, fruktig, bittert, søt, kryddrete, røkt, beskt, lett, surt, tynnt og kraftig. Nå skal jeg teste juleøl fra tre norske merker:
Aas Juleøl
Første slurk. Ås juleøl har en fin og god smak. Den er frisk i begynnelsen, men med en litt mørkere ettersmak. Det uhyre vanskelig å beskrive smaker i dette ølet, men jeg synes Aas smaker hvete eller en eller annen type kornsort. Juleølen minner meg litt om Newcastle Brown og andre irske ølmerker, samtidig som den velkjente Aas-smaken ligger under. Det funker fint. Terningkast 4.

Frydenlund juleøl.
Oida! Veldig fyldig og søt smak. Frydenlund har laget en ganske tung øl med mye sødme og fukt. Det smaker nesten litt plomme eller aprikos. Denne er det garantert mange karbohydrater i. Litt for mye smak etter min smak. Dette er definitivt ikke en sporty øl akkurat. Å drikke Frydenlund sitt øl er litt som å drikke likør eller spise svisker. Waay too much taste. Terningkast 2.

Ringnes juleøl.
Smaken er lett, bitter og frisk. I ringnes juløl ligger den karakteristiske julesmaken mye tidligere enn hos de andre, der en kjenner krydder og tyngde i ettersmaken. Ringnes smaker definitivt mest jul. Siden smaken ikke tar overhånd, kan den lett drikkes sammen med andre retter. Det er bra, for man spiser jo mye i jula. Jeg synes å smake litt appelsin, eller noe sitrus her! Meget god! Terningkast 5!

Hvilken øl liker du best?

Essay: Oslo er et kaldt samfunn!

2009-11-27T00:47:00.000+01:00

«Oslo, sukk – nei der vil jeg ikke bo! Da vil jeg heller til en litt mindre og koselig by». Det har mange av gjevnaldrende av meg sagt. De pakket sakene sine hjemmefra og tok første studentbuss til Trondheim eller Volda. Men jeg som har bodd 19 år i Grimastad, jeg valgte å flytte til Oslo på Holbergs plass...

I Oslo-gryta finner man alle typer mennesker. Finanstoppene spankulerer ned mot børsen, studentene tar t-banen til Blindern og de narkomane kjøper seg dagens første dose med memfetamin på Oslo S.

«Oslo er ei utpult hore». Slik begynte en gang en lederartikkel i Natt og Dag. Jeg synes sitatet var treffende. Ikke fordi det stemmer, men fordi det sier litt om en generelt rykte av Oslo som en stor, kald suppe av upersonlige, forskjellige mennesker som ikke kjenner hverandre. De som bor i Tigerstaden har liksom ingen felles greie. Oslo er et kjølig samfunn!

Men er det så rart at Oslo har fått dette ryktet? Fordommen er jo heller ingen ny tanke! Munch malte jo i sin tid bildet «Kveld på Karl Johan» som viser tomme, måpende ansikter - modernismens symbol for ensomhet, angst og fremmedgjøring i det store bylivet.
Hvis jeg tenker jeg på hvordan Oslo er blitt presentert gjennom kunst og medier opp igjennom er det viss skeptisk og pessimistisk trend som går igjen. Fattige som står i kø for å få en brødsmule, portrett av en ensom røykende mann på Grand Café, NRKs dokumentarer om urbanisering og byggingen av drabantbyene på 70tallet og et bilde som henger hjemme av en diger blokk, med mange små, lysende vinduer. Sistnevnte sier noe om ryktet: Her i Oslo er det ingen som kjenner hverandre. Og folk er egentlig mest opptatt av seg og sitt.

Men står det så dårilg til med lokalmiljøet i Oslo? Jeg har jo akkurat flyttet til Oslo og det finnes jo lokalaviser på høyde med Grimstad Adressetidene her! Min lokale avis heter «Lokalavisen St. Hanshaugen» og kommer i posten hver torsdag. Den skriver om nærlivet: om hattedesigner Mona Strand i Bolteløkka, om den nye kirketjeneren Ingrid Askvik i Østre Aker menighet og små jenter som spiller fotball for lokallaget Frigg.

Og lokalmiljøet mitt prioriterer også bra! Jeg kan lese at nylig ble konsertutestedet Blå sikret statlig støtte på 450 000 kr, det miljøvennlige busstilbudet får et løft og to millioner er bevilget til et nytt kulturhus på Olaf Ryes plass. Slike gode prioriteringer hadde man vel skjeldent sett fra kommunestyret i hjembyen min Grimstad, som er for oppratt med å krangle med seg selv.
Jeg elsker forresten å gå på Kaffebrenneriet i ved Najsonalmuseet. På en tidlig og småsløv morgen liker jeg å starte dagen med en halv liter nytraktet kaffe, Aftenposten, VG og Dagbladet for 25 kr. Kafeen er blitt mitt stamsted.

Nylig har ei av jentene som jobber der begynt å kjenne meg igjen. Hun møter meg alltid med et smil, slenger en uformell kommentar og en gang gjettet hun også riktig på hvilken kaffetype og størrelse jeg hadde bestemt meg for å bestille. Ikke dårlig! Denne mellommennesklige sjarmen finner man selvfølgelig ikke overalt i Oslo, men jeg har blitt overrasket over å ha blitt litt lokalkjent med folk her og der.

Og det er da det slår meg. Byfolk er egentlig ikke så annerledes en småbyfolkene. Vi er av samme ulla. Vi liker de nære ting. Vi liker at det står koselige juleboder nede på ved Rådhuset, akkurat slik som på torget i Grimstad. Vi liker å lese i lokalavisen og om at nå har Tina på åtte år funnet årets første løvetann. Vi er engasjerte i det lokale og vil verne om det, selvom vi ikke nødvendigvis husker hva alle i boligblokka heter.

Oslo har kanskje et ufortjent dårlig storbyrykte. Men man finner de nære ting i lokalmijøet i Oslo også. Man observerer folkene og oppdager mellommenneskligheten i de små daglige situasjoner. Jeg tror jeg kommer til å bli glad i dette mitt nye lokale miljø og synes det er fint at det vonde ryktet om et kaldt, ukoselig Oslo har i løpet av halvåret motbevist seg selv.

Jens viser muskler

2009-11-24T15:57:00.001+01:00

Jeg fikk bare utrolig latterkrampe på biblioteket.... oh my god!

MOTE: Nye Anti Sweden Jeans

2009-11-16T00:35:00.000+01:00

Sponsoren min har vært på besøk. Sponsor, spør du? Ja, altså det vil si mamma... hehe

Vi har kost oss med Mamma Mia, mat på Tullins Kafe, Grunerløkkas bruktbutikker og familiekaffekos med onkler og besteforeldre. Det har vært veldig fint å ha mamma på besøk. Det har vært deilig å leve tre dager som jetsetter i Oslo. Jeg har fått mye nye ting i det siste. Sykkel, jeans, bord, scooter, sveis, planter, bilder. Så i de neste postene kommer jeg til å presentere mye av dette.

NYE ANTI SWEDEN JEANS! La svenskekrigen gjenopptas!
BETENT!. Norge har alltid hatt et betent forhold til svensker. Vi elsker og vi hater søta bror. Det sies at svenskene ligger et år før nordmenn på mote.

Tja, hvor mange norske merker kan du? Mote-Norge har bare Moods of Norway med sine erkeharrye kitshdressjakker og traktorer. Også er det vel noen som tover ull og selger det som design... ehh.. kult? Nei...

SVENSKEJ**LER! Og hva har svenskene? De har stilfulle Acne. De har funnybunnymerket Cheap Monday som selger stort gjennom Urban Outfitters. Søta bror stiller også sterkt med Lindeberg, Tiger of Sweden, Hennes og Marits (den gamle hora), Gina Tricot (forbrukshælvete), These Glory Days, Nudie, Our Legasy og Whyred. Mye av dette fjellapene produserer er skitt, (med untak av Whyred og den gamle hora. Love ya!).

Hvordan skal Norge parere mot dette? Olje? Trygd? Njææ...

KULTURDYKK. Det er først når grafisk designbyrået Anti letet i den synefulle norske kulturhistorien at de fant motgiften mot svenskeinvansjonen. De fant det okkulte, det folkelige, de fant krikebrenning og ikke minst True Norwegian Death Metal!

666. Med en djevelsk kløkt produserte Anti Sweden et begrenset opplag på 666 sorte klassiske sorte jeans. De begrensede opplagene selges i designbyråets kontorlandskap på Tullinløkka og i utvalgte butikker. MY PAIR. Jeg har vært så heldig å få tak i et par av disse djevelske jeansene. De er dødsdigge og har en prislapp på 999 kr pr stk. Men om du leverte inn en gammel og dårlig svenskejans ble prisen snutt opp ned. Jeg betalte ikke mer enn 666. Number of the beast.

Merket er enda ganske undergrunns og hver modell har et begrenset opplag. Jeg sier som taggeren ved Filadelfia: Partysvensker - GO HOME!

Buksa

Dette er en av de 666 jeansene med gul sippo.

Hørt om merket? Likte du buksene? Hva synes du? KOMMENTER!

Porno har nok skapt endel presatsjonsangst og forvridde sexoppfattelser i befolkningen!

2009-11-02T00:12:00.000+01:00

På verdidebatt.no skrev Thomas Lollike et innlegg hvor han fortalte om sin avhengighet av pornografi. Han er selv kristen og temaet er ganske tabu i kristne sammenhenger. Hvem snakker om Jesus og runking i samme setning, lissom? Jeg skrev et innlegg for å støtte Lollike, selv om jeg ikke ser på meg selv som pornoavhengig, er det klart at det ikke er like bra for alle og enhver.

FORVRIDDE SEXOPPFATTELSER. I hvor stor grad pornografi er problematisk er ofte et individuelt spørsmål. For noen er porno noe fint og opphissende, mens for andre er det forbundet med skyld. Det som i hvert fall er klart er at porno har skapt endel presatsjonsangst og forvridde sexoppfattelser i befolkningen.

MISSFORSTÅLSER. Jeg har hørt om gutter som får dårlig selvbilde fordi de ikke presterer å sprute en meter når de kommer. Jenter på sin side tror det er helt nødvendig å svelge sæd ved oralsex for at gutten i det hele tatt skal ha noe interesse av henne. Mange gutter og menn har en tendens til å ikke greie å holde på i en halvtime slik man gjør på pornofilm. Når samleie var over etter tre minutter, føler de seg unormale fordi de ikke vet bedre. Synd!

TA EN KJAPP EN. Forskning viser nemlig at et gjennomsnittlig samleie ikke varer særlig mye mer enn 3 - 4 minutter. (Jeg har hørt at oss homser holder på lenger, men jeg skal ikke gå nærmere inn på temaet her, hehe)

HAR DU LYST, HAR DU LOV. Selv har jeg aldri følt meg avhengig av porno selv, men jeg har alltid tenkt at det er viktig å ha en kritisk distanse til pornohysteriet og det gjennomsexualiserte samfunn vi lever i. Jeg savner også mer konkrete beskjeder fra forskere og samfunnseliten. Jeg har en følelse av at Narvesen-slagordet "Har du lyst har du lov" regjerer litt for mye på sexinformasjonskanaler som P3s Junafil og SUSS-telefonen. LESBESEX. Erkehomo som jeg er, må jeg bare legge til at jeg ofte har lurt på hvor mange kristenkonservative som argumenterer mot homofili (og da spesielt mot homser), men som på kvelden sniker seg inn på PCen for å se på lesbesex. Dette homogreiene har jo noe for seg også, tror jeg de tenker da, hehe.

Er du pornoavhening? Sleng igjen en kommentar, da vel!

Vectortegning av megselv

2009-10-28T21:23:00.000+01:00

Se hva jeg har laget på skolen idag! Endelig lærte vi noe nytt og litt spennende! Kommunikasjon og design i digitale medier er ikke sååå dumt, selvom jeg trodde det var et etårsstudium, men så viste det seg å være deltid over to.

Den nye læreren er flink til å lære fra seg og endelig kan jeg litt nytt om programmer som Adobe Illustrator og InDesign.

Kunst i retten.

2009-10-28T17:27:00.000+01:00

Norden har i løpet av siste uke fått to store kunstnere i rettsalen. Pushwagner i Norge og kunststudenten Anna Odell i Sverige.

Anna Odell er kunststudenten som rekonstruerte sitt eget selvmord på en bro i Stockholm. Hun spilte psykotisk og utagerende depresiv. Når politiet endelig kom til broen la de henne hardt i bakken, førte henne inn i en bil. Da hun kom til psykriatrisk spente de henne fast i med seks stropper på en seng. Der tilbrakte hun natten. Da spillet ble avslørt løsnet mediehysteriet i Sverige.

Anna kalte verket "ukjent kvinne". Galleriet ble nedtrampet. Samfunnet roste og forbannet henne. Anna Odell ble politianmeldt for voldelig motstand, uærlig opptreden og falsk alarm. Rettsaken pågår enda.

Verket og mediesaken stiller mange spørsmål. I hvilken grad er det uetisk å spille psykotisk? Skal det gjelde andre regler for kunstnere som for vanlige borgere? Hva er straffen for slik opptreden?

Jeg vil gjerne forsvare Odell. Hennes kunstverk er av den typen som griper inn i samfunnet og tar tak i det akkurat der det er. Kunst skal provosere, det skal angå mannen i gata. Når en kunstner tar seg bruk av det offentlige rom og ikke gjemmer sitt budskap på en bortgjemt galleri har kunstneren oppnådd noe!

Selvfølgelig får sikkert Odell 15 dagers fengsel for dette. Det er en rett og rimlig straff, men det er ikke uoverkomlig for kunstneren. Straffen inngår som en del av verket. Verket spør da i sin ytterste periferi hvilken stilling kunstneren har i forhold til det juridiske samfunnet.

Odell sitt verk har provosert, skapt debatt og på en snedig måte vist psykriatiriens makt i samfunnet. Hvor mye skal det til før noen blir tvangsinnlagt, sykliggjort og satt på medisiner? Det er viktige spørsmål å stille seg. Hurra for Odell! Gleder meg til å følge henne vidre.

Pushwagner har hatt sin omgang i retten. Avtalene han inngikk i dyp desperasjon som rusmissbruker er av den norske tingrett dømt ugyldige. Pushwagner vant mot sin tidligere kompanjong.

Det er første gang det norske rettssystem har behandlet en slik opphavsrettssak. At kunstneren står igjen som vinneren og beholder rettighetene til sine egne verk er en seier for kunsten i Norge. Det setter også standaren for senere kunstrettsaker som vil kunne komme til å oppstå i fremtiden.

Nordisk skog i Sven Bruns gate 2

2009-10-08T11:10:00.000+02:00

Her er et oversiktsbilde over rommet mitt. Endelig er alle møbler og krims på plass. Er det ikke blitt fint?

Meg i vinduet. Med en kopp te.

Over er klesstativet mitt som kommer fra HAY. Jeg ser det hele tiden i Elle. ganske praktisk!

Både under og over ser du gardinene, bordet og senga. Det ble ganske fint. Legg merke til Reinsdyret Reidar fra Finnmark som ligger på gulvet.

Over - En samling av 70-tallsglass.

Nattbordet.

Det vanlige bordet.

Reinsdyr og andre typer fra dyreriket er et gjengangstema i leiligheten.

Gjøkuret mitt. Dette er helt fantastsk. Det funker til og med å og ble kjøpt på en brukshandel. Fantastisk fint er det! Jeg orker ikke ha det på hele tiden da.

Kjekkt å ha!

Her er kittelsens nasjonalromantiske maleri med en liten vri, hehe.

Disse lysene ble laget av vinkelbeslag som jeg kjøpte på Clahs Olson for en billig penge. Men utrolig stilige ble de!

Genser fra UFF.

Og det var bildene fra mitt vakre rom. Alle jeg kjenner er selvfølgelig invitert på kaffe eller te eller øl eller hva det måtte være når dere er i Oslo! Og så til alle lesere: Hva synes DU om rommer til Martin??? Legg igjen ditt svar i kommentarfeltet.

Takk for ikveld!

Ut av kroppen opplevelse en mandag på Blå

2009-10-05T21:51:00.000+02:00

Østlandssendingen fra Norges Rikskringkastning hadde meldt sitt oppmøte på Gymbaloo idag og jeg tok på meg mitt fineste treningsantrekk. Men, akk de rakk ikke trikken eller noe. Surt for PR-kåte Martin.

Gymbalo er som jeg har skrevet før ufattelig morro og bør prøves av alle festglade og kreative mennesker. Idag skjedde det noe litt spesielt.

Vi hadde danset i 45 minutt og jeg var ganske varm i trøya. Plutselig hører jeg kun musikken. Jeg glemmer alle rundt meg, jeg glemmer at jeg står på Blå og danser og jeg glemmer både tid og rom. Når noen har en nær døden opplevelse, pleier man å si at man hadde en ut av kroppen opplevelse. Dette var noe av samme sorten, bare uten det med død og greier. I et minutt eller noe bare levde jeg i nuet og kroppen hadde tatt fulstendig kontroll over alle bevegelser. Jeg var liksom ikke bevisst på annet enn øyeblikket og nå. En utrolig deilig følelse som jeg ikke greide å sette pris på før etter. Det er kanskje det som heter å slippe seg løs.

Hvorfor forteller jeg dette? Vet ikke, men gymbaloo er på mandager kl. 19.30 og det er veldig morro!

Musikk, Internett, Kunst og Teater. Fire anbefalinger

2009-09-23T23:24:00.000+02:00

MUSIKK

Gossip – Music for men.
Et flott rockalbum med masse referanser til gammalpunk og fremtid. Med et seigt rytmisk presisjonistisk lydbilde tar Gossip oss med på tur og fyrer av raketter med energi og hverdagsmot.

Vokalisten er et gullfunn i seg selv. Hun er på størrelse med en Mini Morris, men bruker hele sin frodighet på cover og scene. Hun kler seg i klær med store mønstere, noe som egentlig er en stor fashionmistake for tykke mennesker. Velvel, tykk eller tynn er stemmen hennes veldig bra.

At deli de luka selger albumet i hver eneste disk i Norge burde heller ikke bremse suksessen deres. Hvor mange vil ikke kjøpe plata på fylla? Kjøp Gossip og la deg forføre!
TED – YouTube for intellektuelle
Lei av dårlig, amerikansk slapstickhumor på youtube? Nå har alternativet for de som gjerne vil lære noe. På nettsiden www.ted.com kan du lære om kreativitet, høre leksjoner fra spennende medisinske mysterier og lytte til kreative arkitekter med planer om karbonnøytrale øyer.

Filmene varer omkring 15 – 20 minutter og du blir inspirert og oppdatert. Siden er rettet mot fremtidens utfordringer. En god side jeg kommer til å bruke mye tid på fremover. Anbefaler å se snutten med den danske arkitekten!

KUNST

Oslo Open. Nei, det er ingen surfefestival, It´s art baby, art!
I kunstpassasjen mellom Jernbanetorget og Oslo City finner du denne installasjonen. Her har kunstnerduoen laget en lysinstallasjon. Ved å lyse opp passasjen med homoflagget på den ene siden og Norgesflagget på det andre gir installasjonen mye rom for tolkning. Liberalisme vs. konservatisme. Integrering vs. ekskludering. Kirken vs. homofile. Verket heter "Hvor regnbuen ender". Alle som opplever kunstverket er på vei et sted og en kan tenke at hvert individ er på vei til sin "skatt" ved enden av regnbuen.

Jeg klapper i hendene! Kollektiv kunst er kult og jeg skal definitivt sjekke ut programmet til kunstfestivalen Oslo Open! www.osloopen.no. Jeg skal forresten skrive sak om det på gaysir.no. følg med, følg med!

TEATER

Guided Peer Gynt på Oslo Nye Teater.
«Da skal vi på en litenomvising før vi går i bussene» slik introduseres vi for Peer Gynt i foajeen som er gjort om til et turistkontor. Her jobber mor Åse som Norges-guide. Peer avbryter det hele med spetakkel og bråk. Sikkerhetsvakter - det vil si ubetalte NISS-studenter fører Peer bort med fysisk makt, og reisen begynner.

Vi tas videre til et nasjonalromantisk bondebryllypp, opp på dreiescenen, inn til en homsediskoinspirert skjønnhetssalong hvor pappa troll tilbyr øyekorreksjon med laser. Bakgården, korridorene, kjelleren. Hver eneste krinkel og krok av Centralteateret blir brukt i høstens storsatsning.

En guided, rask og ungdommelig tur gjennom et av Ibsens mest kjente stykker. Anbefales veldig å bruke en prosent av lønna di for å få med deg dette. Slutten ble litt for ambasiøs for meg, men det var veldig morro å danse med en tilfeldig magedanser i den østeninspirerte kjelleren. Pluss for maskarademaskene alle får utdelt i begynnelsen!

Gymbaloo - fridans på Blå

2009-09-22T00:36:00.000+02:00

Gymbaloo er en ny og innovativ treningsform. Etter oppfordring fra Criss i Hairstammen ble jeg med. Klokken er slaget 19.30 og alt fra kontormenn til raddisjenter entrer betonggulvet i dempet lys, ikledd kult treningstøy og gode sko. Så trykket noen på play og popmusikken strømmet ut av høytalerne. Gymbalo er egenstyrt fridans. Rett og slett. Og det er utrolig morro!

Plutselig befinner du deg på det lokale ungdomsdiskoteket som du hang på da du var fjortis. Gymbaloo er et dødsbra alternativ til koregraferte arobictimer med svette Sats-instruktører i opplyste parkettsaler. Sukk, så tvangstrøyeaktig og lite koselig saltrening er i forhold til Gymbaloo som jeg opplevde utrolig befriende.

Musikken går mye i disko, rock og avantargd P3. Du hører gjerne band som Joy Division, The Cure, Iggy Pop, Kylie Minogue, Michael Jackson og Kings of Convenience. Hadde det vært litt mer upbeat disko, hadde timen vært helt i boks. Et stort pluss er at man kan komme med forslag til sanger komme før og underveis i i timen!

Her var det plass til alle typer dansere: den utagerende, den klassiske to-stegs-danseren, den ikke fult så begavede og de mest avanserte. Mangfold er morro! Ifølge universitetsprofesorer er egenstyrt fridans veldig sunt, spesielt for folk i anstrengende kreative yrker.

Godt er det at bartenderen passer på å fylle opp muggene ved vann for man blir virkelig sliten! En time med gla’dans går ufattelig fort, og vi skulle gjerne ha holdt på lenger!

Ikke vær sjenert! Bli med å vrikk på hoftene du også!

Helt gratis, hver mandag kl. 19.30 på Blå i Hausmannsgate.

Valghumor fra korresodentene

2009-09-14T15:31:00.000+02:00

Jeg har fulgt valget fra Sven Bruns gate 2, sammen med min korrespodent Ørjan Ravna Rørmoen (se bildet venstre for kroppsdetaljer)

Korrespondentene Ørjan og Martin ringte peppez pizza og bestilte en koallisjonspizza som bestående av de to blokkene kylling og paprika og biff og annanas. Da vi fant ut at vi ville ha litt valgflesk i form av det flytende berusningsstoffet ØL, ble vi møtt av dette skiltet på Kiwi:

ØLSALGET ER STENGT PÅ VALGDAGEN

Vi tolker dette som et viktig og lurt grep fra frp sin side. Hadde ikke forbudet vært der, ville alle FRP sine velgere sittet hjemme å drukket øl. Tenk så tragisk for folk flest.

Vi forsetter med valgfest og kunne lese denne pressemeldingen fra valgvakefesten på internasjonalen:

Kistelig dolkeparti har lovet slemdrittspartiet halvparten av død salgsallianses tenner dersom ikke bebreiderapatiet eller unge smørje legger ned veto. Kvinnelig hofteparti går frem og tilbake med 69 % melder scamfact. Inngangspartiet har tatt tidligere samkvemselsminister Ådd ei arm etter å ha fått kappa av i ei Dørum til ny leiar.

Ørjan har kommet med en fin metafor for valget. valget som fotballkamp.
Erna står selvfølgelig i mål. Jens har scoret rett i hjørnet. Krf har lagt seg ned for å be og Lars sponheim scåret selvmål og ble pepet ut av scenen.

Erna, hva er det viktigste for deg nå, spør en ivrig reporter fra VGnett midt i et journalistmushpitt.
- det viktigste er at jeg ikke detter i en sånn tv-kamerasnor!!!
Godt sagt av en statsministerkandidat!

Over til noe seriøst. Å høre carl i hagen si at han fryder seg over at Lars Sponheim ikke kommer inn på stortinget er motbydelig sagt! Det er som å sparke en døende kattunge i trynet. Det er til og med mer arrogant av en voksen mann enn Kanye West sitt avbrudd på VMA. Carl skulle skamme seg, for endelig viser FRP sitt sanne egoistiske og maktsyke seg. DUST!

La oss til sist vise en snutt der Hitler er usedvanlig engasjement i Norsk politikk.

Veldig hyggelig om du legger igjen en kommentar!

Ung, (stolt) og homo i Grimstad.

2009-09-09T13:55:00.000+02:00

Synlighet er viktig! Jeg kom ut av skapet sommeren 2008, samme år som jeg drog på Romerike Folkehøgskole. Av de 19 årene jeg har bodd i sørlandsidyllen i Grimstad, levde jeg syv år som skaphomo. Det var ikke lett. Jeg tror det er enkelte faktorer som spiller inn slik at det er vanskelig å være ung, stolt og homo i Agder. Nå er det snart Stortingsvalg, Kirkevalg, og Svein Harberg fra høyre lover sine velgere å reversere ekteskapsloven. Alle borgere har nå påvirkningskraft, og det er derfor jeg velger dette tidspunktet til å fortelle og mene.    

La meg først ta deg med til et Bønnemøte i en avsidesliggende menighet i Grimstad. ”Kjære Gud!” Ordene lyder høyt i det lille kontoret, og fire tenåringer og en voksen bønneleder sitter med folede hender rundt et bord. ”Kjære Gud! Jeg ber deg så inderlig om at det er ditt navn som må gå frem i Grimstad! Jeg ber deg om at det ikke er de homofile miljøene og annen type forurensning som vokser blant barn og unge, men la ditt rike gå fram”    

Bønnelederen kunne like gjerne stukket en kniv i magen på meg. Jeg ble fysisk dårlig resten av dagen og skammet meg utrolig over at jeg hadde slike gale tanker og følelser i mitt eget hode. Jeg forelsket meg i gutter. Noe så perverst og ekkelt! Gud må hate meg!

I mine år i Grimstad brukte jeg mye tid på å lyve. Du er heterofil til det motsatte er bevist, og jeg skulle i hvert fall ikke tape den rettssaken. Det hele endte i en suppe av selvfornektelse, våkne netter og skjulte tårer. Til slutt gikk frykten for at noen skulle vite det ut over skolearbeid og tentamener.
Nei, det er ikke lett og være ung. Akk ja! Omsider kom jeg ut av skapet for mamma 1. April (!!!) og siden gikk det på skinner. Til og med bestefar på 84 år utbrøt: ”Det er helt naturlig!”, da jeg sa det. Min komme-ut-av-skapet historie ble heldigvis en solskinnshistorie.    

Jeg mener det er viktig med synlighet. Det er kanskje derfor Skeive Dager arrangerer homoparaden. Vi vil vise omverdenen at vi finnes, så får det heller bli et smaksspørsmål med rosa boaer og lakk og lær. Synlighet er viktig fordi det gir den neste homogenrasjon sunne forbilder.

God homopolitikk handler om å tilrettelegge for at flest mulig unge homofile og lesbiske skal få en trygg og positiv opplevelse med å komme ut av skapet som jeg gjorde. Derfor synes jeg det er synd å se at mange politikere og samfunnsdeltagere i Grimstad og på Sørlandet har fordommer og ikke likestiller kjærlighet mellom to av samme kjønn.

Svein Harberg har deltatt på møtene til morfarbarn.no og markert seg som en motstander av Ekteskapsloven som ble innført 1.januar i år. Det forundrer meg sterkt at Harberg kan sitte på disse meningene og samtidig være en del av et relativt homoliberalt Høyre med Per Kristian Foss og Erling Lae, som er de mest profilerte norske homopolitikerne. For meg ser dette ut som velgerfiskeri i de kristne og andre konservative kretser i Grimstad for å sikre seg plass på Stortinget. Det oppstår også et demokratisk problem innad i Høyre hvis kristne stemmer Høyre. For som Erling Lae (høyre) sier selv: Harberg må gjerne jobbe for dette, men han vil nok ikke få så mange med seg.    

Det er viktig å få bekreftelse på at våre følelser og vår levemåte er like vakker og verdifull som alle andres. Jeg håper i fremtiden å se flere unge, stole (uten strek over) og homofile mennesker i Grimstad. Vi trenger ikke alle flytte til Oslo. Det er synd du Harberg mister 40 – 50 stemmer fra homoliberale sørlandsmennesker med ditt utspill. Kanskje tjener du de inn hos kristenkonservative. Men hvilke stemmer ønsker du egentlig mest?    

Svein Haberg, Mr Gay Grimstad

2009-09-03T19:27:00.000+02:00

Svein Haberg i egentlige homoliberale Høyre støtter en reversering av ekteskapsloven og har deltatt på møtene til MorFarBarn.no. Her er min lillegrafiske hilsen til han.
Svein Haberg, jeg kårer deg til Mr Gay Grimstad!

Lukka prøveframsyning: Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret.

2009-08-31T01:53:00.000+02:00

Jesus anno 2009. Sammen med uteliggere og sosiale vrak i et søpplete asfaltmiljø. Slik tolker ressigør Erik Ulfsby den kjente Webber-musikalen fra 70-tallet. Det Norske Teateret er enda mitt favoritteater og produserer noe av det beste og mest spennende innenfor norsk scenekunst. Men Jesus Christ Superstar når desverre ikke helt opp blant stjerneforestillingene. Og det faller på castingen.

Hank Von Helvete som Jesus. Det burde blitt perfekt! En tidligere, mørk og ikkekirkelig mann i rollen som Jesus. Kan du høre biskoppene skjelve? Det fungerer på papiret, i intervjuene med Dagbladet og på fotografiene. Det funker som pokker! Bare ikke på scenen.

Hank von Helvete er vant til å få respons for sitt vulgære vesen og ved å kun være seg selv. Men hva gjør du når publikumet ikke lenger består av pubertale tenåringsgutter som skriker "I got erection"? Hvis det skal fungere scenisk må Hans Erik tilby noe mer enn velbrukte Hank-fakter. Noen burde i hvertfall sett at det blir totalbom å bruke de samme skinnbuksene som han brukte på Turboneger-truneen i fjor.

Ansemblet rundt og de andre skuesspillerne gjør en kjempejobb når de store scenene iscenesettes. I sangen "Hoseanna" gir regissør Ulfsby oss et storslått og virkelighetsnært maleri der vanligkledde Oslo-borgere hyller Jesus Krist. Her brukes hele salen som scene og enhver publimkummer blir dratt med i massesugresjonen. Fantastisk!

Men når sangene går i et tregt tempp blir det litt puslete og nærmest kjedelig å se på. Musikalen er totalt blottet for koreografi Hvorfor?. Og det hjelper heller ikke at musikken er satt betydelig ned i tempo. Hvor er svingen og energien?

Jesus Christ Superstar var kontroveriell i sin tid på grunn av sin rettferdiggjøring av Judas. Frank Kjosås gjør kanskje sin livs rolle i musikalen og viser oss en moderne Judas i klærne og stilen til Pete Dorothy. Ikke bare spiller han fantastisk, men enhver tenortone synges med kjærlighet og lidenskap. Det er bare synd at regissøren har tilmålt ynkelige fire diskodansere til engelåten hans "Jesus Christ Superstar". Her burde hele ensembelet laget Melodi Grand Prix. Fem middelaldrende partyskruller på homodiskoen "London" kunne laget mer fest enn det som ble formiddlet på scenen.

Musikalen er over. Jeg sitter igjen med to tanker. Den ene er at jeg ikke har fått noe nytt perspektiv på Jesus. Den andre er: "fy søren, dette var Frank Kjosås sin kveld"

Men jeg får vel si som regisøren sa før forestillingen. Om dere liker det, så gå til alle vennene deres og si: Dette er strålende! Om dere ikke liker det si: Det skal visst bli strålende. Jeg satser på det siste. Mirakler kan jo tross alt skje ...

Min første sak på Gaysir.no

2009-08-28T11:07:00.001+02:00

Intervjuet mitt med Walter Heidkampf, Norges Mr Gay kandidat kan leses på gaysir.no, eller ved å gå på denn linken: http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13713. Det er også klart at jeg får jobben videre i Gaysir, så bare å følge med på homsenyhetfronten nå.

Ellers er rommet endelig ferdigmalt. skal bare få de forpulte møblene til tidligere eier ut. Nå begynner serious innredning. Temaet for rommet mitt er skandinavisk skog og blomstereng med innslag av skogsdyr. Det skal bli lyst, blomstrete og med en komisk snert.

Ellers går tiden med til henging på bare jazz, unødvendig bruk av penger og lesing av magaziner. Jeg trenger mer å gjøre i denne metropolen!

Velg 2009. Erna er in. Jens er mannsjovenist, Liv Signe er karakter, Siv er kutt og Dagfinn er ekte

2009-08-18T04:29:00.000+02:00

Jeg har akkurat sett hele partivalgdebatten. Det er som å bli kilt - godt og vondt på samme tid. Jeg elsker å se Stoltenberg irettesette Siv Jensen på en retorisk perfekt måte, samtidig som jeg skjemmes over hvordan politikerne lenger ute i debatten motsier segselv. I Hovedtrekk gikk debatten ut på tre temaer: regjeringssammarbeid, Oljeutbygging i Lofoten og Vesterollen og skattelette/stamme (alt ettersom).

De borgelige partiene er enige om at de er uenige og ikke har en klar statsministerkandidat. (de blå er også kanskje enige om erna hadde godt av sitt besøk hos Jan Thomas). Høyre frir til FRP. Dette er i historisk i norsk sammenheng, mens partikoallisjonene på blå side merkelig likt ut som i 2005.

På den rødgrønne siden troner Jens som en nermest mannsjovenistisk pimp, med to blonde ekortepiker på hver sin side. Liv Signe måtte jeg bare le av. Hun er en sjenert liten uforståelig og forvirret karakter! Likevel har Jens et klarere og mer apellativt regjeringsalternativ: de sikre rødgrønne i regjering igjen for å styre landet på rett kurs. Det mest ryddige, men ikke nødvendigvis det beste alternativ. En personlig, men dog uoppnåelig drømmekonstilasjon ville vært Krf, Venstre og AP i regjering. Tenk det! Fornutens partier samlet i regjering. Men det vil ikke skje i 2009. Kanskje vil de høyresiden summe seg til et bedre alternativ i løpet av de neste dagene, inntil videre er jeg fristet til å stemme Jens.

På spørsmål om gassutvinning i Lofoten og Vesterollen gjør AP det mesterkupp og ikke velge hverken ja eller nei. Taktisk for å nå bredere. SV sier selvfølgelig nei, men erna har et godt poeng i at fornybar energi ikke kan gjennomføres uten subsidiering fra oljenæringen. Den dama er ikke så tafatt som folk skal ha det til. Erna er in!

Mest enig er jeg i Vestre som sammenlikner havområdet som en najsonalskatt på linje med en najsonalpark, og sier nei til utbygging, men ikke utreding for håp om utsikter om bedre teknologi.

I skattespørsmålet gjør Siv Jensen det størte og lettest gjennomskuelige skattefrieriet jeg har sett noensinne. Jens trengte ikke si mer enn "skatt", før siv sa "kutt". og det hele endte opp i en skattkuttskattkuttskattkutte-låt som til og med M2M på sine yngre dager kunne gjort bedre. Siv driter seg loddrett ut. Hvor skal hun ta alle kuttekuttekuttepengene fra? Joda fra "bistanden som går til finansiering av koruppte diktatorer", basunerer hun ut.

Det er da den hiltil unevnte KRF-eren stikker hodet frem og med en skjelvende stemme og vått blikk insisterer på at FRP ikke kan kutte i bistad.
- Og nei Siv, det handler ikke om diktatorer. Det handler om livsviktige medisiner og det handler om barn...

Og dette leder meg til konklusjonenen etter å ha sett valgdebatten. Dagfinn Hoibråten står nesten på gråten for en sak han engasjerer seg for. Det er det ikke ofte en ser i en politisk verden der alle har gått på kommunikajsonskurs hos PR-agenter. Ekte engasjemtent for en bestemt sak. Dagfinn, jeg er uening mye med deg (deriblant ekteskapsloven), men det skal du ha! Du bringer noe vi ser alt for lite av i dagens politikk: Engasjement og troverdighet!

Eller kommer jeg nok til å stemme Venstre uansett.
- uvitende valgsynser Martin Holvik.

PS:
Ellers må jeg tilføye at VGs håntering av valgdebatten var horribel. I en lang artikkel beskriver de i detalj kroppsspråket til erna og siv. Ikke et ord om poltikk, kun det usagte. Det sier ingenting og var en latterlig dårlig populistisk vinking av saken.

NewsFlash!

2009-08-18T01:15:00.000+02:00

Jeg har flyttet inn i Sven Bruns Gate 2. Det er en deilig gammel leilighet og holder på med langtidsprosjektet om å innrede rommet mitt. Malingen tar veldig lang tid. tre strøk. Til nå har jeg fått blomstete gardiner, deignertegnet ikeabord, skeidarseng, bøttelampe og 70-tallsvaser. Jeg vil gi rommet mitt et organisk og naturlig preg midt i storbyen.

Nyhet nr 2. Jeg har blirr freelandsjournalist. Nå i forrige uke ble møtte jeg nystylet og glad opp på jobbintervju på nettstedet Gaysir. Etter en lang prat med redaktør og daglig leder fikk jeg jobb og skal blant annet dekke Mr Gay Norway. Gaysir betaler også, så det er fint!

Musikalen Hair går strålende. Premieren var det utolig mange folk på, og når vi nå har spilt stykket noen ganger leker vi oss med rollene. Deilig! Håper bare at flere av Romerikevennene mine kommer å ser det.

Vespaen står i boden og vil rulle og gå i løpet av høsten.

Avslutter med bilde og sang fra den nydelige filmen "Where the Wild Things Are"
Denne barnslige fantasifilmen basert på en bardomsbok må jeg få med meg!

Siv og Adolf er hjertens enige VOL2

2009-07-22T12:39:00.000+02:00

Følg med i kulturavdeligen til Aftenposten fremover denne uka. Innlegget jeg har publisert i denne bloggen blir publisert i løpet av uken, eller neste uke med illustrasjon og det hele. GØY!

Variert hverdag på en blå scooter. endelig Oslo!

2009-07-19T23:42:00.000+02:00

Mens jeg sitter her og lytter til Antoy sine vakre ord om å bli løslatt er det under en uke igjen av mitt opphold i fødebyen.

Forgive me, Let live me
Set my spirit free

Jeg gleder meg masse til Oslo! Etter at Vespaen på mirakuløst vis ble funnet utenfor et apotek på Carl Berner har det falt noen pusslebiter på plass i hodet mitt. Oslo må bli bra! Den største grunnen dette er fordi jeg har mange prosjekter på gang nå og det ser ut til å bli en variert hverdag i Tigerstaden.

Jeg har søkt på stilling som freelandsjournalist i nettstedet Gaysir, hvor jeg kan skrive en artikkel eller to i måneden. Jeg forventer ikke å tjene meg rik på det, nei! Men tenk på erfaringen! Som en mer fast jobb har jeg søkt stilling hos det Norske Teateret som … nei, ikke skuespiller, men som publikumsvakt. Da får jeg se forestillinger fra favoritteateret mitt sine tre scener.

Dessuten har jeg altså inntatt det største rommet i OslosNestBestVest-kollektivet på Holbergs plass. Det skal innredes til en elegant hvitt og parkettstil, med en dash 70-talls og en diger seng. Der skal jeg kose meg og drikke milk, toast and honney. (Roxette-låt)

Samordna opptak har gitt meg beskjed om at jeg er kommet inn på årsstudiumet: design og kommunikasjon i digitale medier på HIO. Det med design virker i hvert fall spennende, så jeg gleder meg til en myk overgang til studentlivet. Heldigvis er studiet mye praksis. Det er digg.

Nå i august er det oppsetning av musikalen Hair hvor jeg spiller pappaen til Claude, og jeg håper på å holde hjulene i teaterinteressen min i gang!

Hele min varierte hverdag kommer til å bli bundet sammen av at den kjære, blå, miljøvennelige Vespaen er kommet til rette. Og jeg kan puttre hvor jeg vil og fra oppdrag til oppdrag på den nydelige Scooteren. Endelig har skjønt forskjell på clutsj og brems, hehe.

Kanskje smiler livet til meg og jeg forelsker meg i en Oslo-gutt også. Det ville vært fint!

Set my spirit free!
- Antony and the Johnsons.

Hair: American Tribal Love Rock Musical

2009-07-13T13:46:00.000+02:00

Jeg kom gjennom to auditioner på Chatau Neuf. Og jeg som bare skulle ha litt auditiontrening. Nå har jeg jobbet meg gjennom en lang øvingsperiode og fått rollen som pappaen til Claude. Det innebærer blant annet at jeg må knulle en nonne mens min sønn Claude ser på!?!?

Musikalen er på norsk og kommer til å ha et klassiskk preg. Gode gamle hippier og Hare Krishna. Jeg gleder meg masse og håper på mange som kommer inn og ser på!

Premiere 13. august
forestilling 14. august
forestilling 15. august
forestilling 20. august
forestilling 22. august

Siv og Aldolf er hjertens enige.

2009-07-11T23:29:00.001+02:00

Professor Friedrich Burgdörfer, president for det bayerske statistikkbyrået, laget en rapport om ble presentert 1. august 1940 om Madagaskar som bosetningsområde for jødene. Hitlers Nazi-Tyskland geniale svar på jødeproblematikken var det såkalte Madagaskar-prosjektet. Ifølge professor Burgdörfer ønsker Hitler å transportere alle jøder i det tyske riket (...) til en afrikansk eller amerikansk koloni så snart det ble fred.

Frp vil sende asylsøkere til Afrika. Nå skjønner jeg fra hvor FRP har latt seg inspirere når de har kommet med dette nye forslaget som kommer til å revolusjonere den norske innvandrings- og asylpolitikken.

Tusen takk Siv! Nå kan jeg endelig håpe på å slippe alle plagene som følger disse asylsøkerne og innvandrerne. Kanskje slipper jeg nå karri-lukt i Narvesenbutikken, irriterende etniske festivaler på Karl Johan og at disse utlendingene som stikker av med trygdepengene.

Men Siv, hvorfor stoppe her? Adolf hadde mange flere geniale løsninger som du kjære Siv kan sette i verk når du blir Norges statsminister. Som landets leder er det ditt privilegium å prioritere. Derfor vil jeg meddele deg, kjære Siv mine tre viktigste saker.

Jeg har ingenting imot homofile altså, men kan vi ikke flytte homoparaden til en sidegate i Madagaskar? Hva med disse psykisk utviklingshemmede? Der forsvinner mange av våre skattepenger som kunne gått til eldre og pleietrengende. Til slutt, politiske motstandere? De kunne kanskje gjort samfunnsnyttig arbeid i disse leirene i Afrika, til de kom på bedre tanker.

Siv, du er handlekraftig og resultatorientert! Jeg er sikker på at du vil finne smarte løsninger på flere samfunnsproblemer som enslige mødere, samer, bønder, kriminelle, rusmissbrukere og nordlendinger.

Stå på Siv! Jeg stoler på deg. Godt valg!

http://www.europas-historie.net/denrasistiskestaten
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=568173

1. desember. Verdens Hiv- og Aidsdag

2008-11-30T18:03:00.001+01:00

Adventstiden tikker mot oss og endelig er det snart jul igjen. For mange av mine venner i 89-kullet blir dette en litt ekstra spesiell jul i og med at dette er første gang vi har vært borte fra familie og venner i så lang tid. Men det er verken pepperkakene, adventskosen, kommersialiseringen, eller marginaliseringen av julebudskapet jeg vil sette fokus på i dette innlegget.

1. desember er nemlig verdens Hiv og Aids-dag. Flere og flere i Norge lever med diagnosen HIV (humant immunsviktvirus) som uten medisinering utvikler seg til infeksjonen Aids (Acquired Immune Deficiency Syndrom). HIV- viruset er fryktelig, ikke mulig å kurere og blir derfor med deg hele livet ut. I enkelte land sør for Sahara har sykdommen redusert levealderen drastisk fra 60 til 40 år. Sett i verdenssammenheng er Hiv og Aids i Norge et betydelig mindre problem. Likevel lever mange i Norge i dag med Hiv. Tall fra folkehelseinstituttet viser at det nå totalt er diagnostisert 3 787 Hiv-positve i Norge (2 566 menn og 1 221 kvinner).

Smittevrangforestillinger
Noen tror det å bade med eller kysse en Hiv-smittet gir deg sykdommen. Mange har store fordommer og vrangforestillinger om smittefaren. Det verste eksempelet på dette er den afrikanske myten som sier at en blir kurert ved å ha sex med en jomfru.

Hverdagen til smittede i Norge
Dagens leger og medisiner kan hjelpe Hiv-positive til å leve et tilnærmet normalt liv hvor infeksjonen holdes i sjakk. Likevel er det en forferdelig sykdom som hemmer deg sosialt. Du er med ett blitt farlig for resten av verden. Hvordan forholder man seg til kjæresten? Kan man i det hele tatt ha en? Hvordan vil sjefen din reagere på at du har HIV? Hvilken skam er det ikke for familien? Hvilken skam er det ikke at man ble smittet gjennom ubeskyttet sex? Mange smittede i Norge velger derfor å holde den skjult.

Hva skjer da? Jo, du krymper som person og som menneske. Er du virkelig like mye verdt som alle andre?

Mette Marit stilte nylig opp i en reklamekampanje der budskapet var:
Ville du invitert en Hiv-positv på middag?
Bekjemp Hiv-smitten, ikke de Hiv-smittede!

Kilder:
http://www.hivpositiv.no
http://www.fhi.no
http://www.verdensaidsdag.no/
http://www.verdensaidsdag.no/
http://www.helsenytt.no/artikler/aids.htm

Barbro the madonna

2008-10-04T22:18:00.000+02:00

Barbro er en vis lærer. Hun er kordirigent. Ser ut som hun er 30, men er egentlig rundt 50. "slipp ut magen jenter" kan hun si. Eller: "Du må ikke skue hunden på hårene. Jeg er ikke kjent med noen før kanskje 2 år. Da kan jeg si: Nå vet jeg hvem du er". "Tren mye, spis mye". Barbro er ei flott dame, og jeg setter stor pris på henne!

Derfor gav jeg henne dette bildet. Da sa hun, Nååå, jammen Hælle dusten. det er kanskje den fineste gaven jeg har fått!

Det varmet mitt hjerte.

Glitnir Oslo Maraton

2008-10-03T02:32:00.000+02:00

Søndag 28. september tok jeg et nytt steg i mitt liv. Jeg gjorde min første konkurranse og løp 10 km i Glitnir Oslo Maraton. Inspirasjonen kom rekenes på en fjøl fra Anne Marie Meyer Myklestad (Mie). Hun gjennomførte et halvmaraton på Island i sommer. Så hvorfor ikke prøve seg på mila? På en melding sa hun at hun burde greie det på 50 min. Målet mitt var mellom 40 og 45 min. Uten å ha tatt tiden på strekningen før betaler jeg avgiften på nett.

Lørdag 27. drog jeg på Bislet Stadion i Oslo og hentet startnummer (10517), den offisielle t-skjorta, timerutstyr, bananer, compeedplaster, Kondisblad, Nike-reklame og en bag med flyers. Mie bor rett ved Bislet Stadion vi drakk kaffe og pratet taktikk. Så bar turen hjem til Mormor og Bestefar på Manglerud, hvor bestefar som er tidligere gymlærer og idrettslektor på Oslo Katedralskole gav meg noen fornuftige løpetips: ”Ikke start for hardt.” ”Spis mye mat” Han husket til og med startnummeret mitt over natta.

Søndagen startet med en laber oppvarming av overtrente SATS-instruktører og det vrimlet med entusiastiske løpere på Rådhusplassen. PANG! Så var vi i gang og jeg og Mie skyter fart ut i feltet. Gjennom løpet tenker jeg mye på pusteteknikk og holde farten og beina igang. Løypa er lang og jeg følte meg utslitt etter 4-5 km. Men jeg hadde mer å gi. Det visste jeg, selv om det ikke alltid føles slik. Løypa gikk fra rådhusplassen, mot Operaen, til Skøyen, til båthavna, forbi Colorline-terminalen, opp til Aker brygge. Under hele turen hang jeg på noen foran meg. Man merker hvor viktig det er å bruke hverandre i et slikt løp. Jeg henger på deg, så henger du på meg etterpå. Siste 2 km var harde, men spennende! Ekstra deilig var det å suse forbi tre-fire joggere de siste 600 meterne og gi full gass. Sliten, nedtrykt, men fullstendig happy krysser jeg målstreken på Rådhusplassen og kaster meg over vannposten. Den fengende ”I will survive” spilles på høytalerne og i kroppen har jeg en fantastisk god følelse… Mestring.

Tiden min ble på 43 min og 31 sekunder. Jeg nådde målet mitt! Jeg tok andreplassen i min pulje: menn 18-19 år og vant en Nike-lue. Av menn i alle andre kom jeg inn som nr 61. Det var en del kjendiser med på løpet og både Mie og jeg slo Lene Aleksandra og Mette Marit ned i bøttene. Selv var jeg bare 6 sek bak skøyteløper og olympisk mester Johan Olav Koss.

Målet videre er å trene hele skoleåret, bli med på Holmenkoll-stafetten med Romerike Folkehøgskole. Løpe et halvmaraton innen 2009 og gjennomføre New York Maraton innen jeg er fylt 30 år. Anbefaler alle å finne en sport de er glad i. Det gir så mye tilbake for helse og sinn!

Oro Jaska Bena

2008-09-14T20:00:00.000+02:00

Oro jeg ska bena. Eller hva det nå enn var som spratt ut av høytalerne på internatet. Melodi Grand Prix Junior sitt siste bidrag skjønte jeg ville vinne med en gang jeg så det. Jenta har skjarm, stemme og bein i nesa. Alt som skal til fra ei ekte jentebandvokalist. Hun minner meg om surf rosa og lise karlsnes. Dødsbra låt. Stilig at den også har blitt listet på NRK P3. Takk Håkon Mosleth!

http://www.youtube.com/watch?v=cVo-S_S63A0

Bikkja New York

2007-02-27T20:59:00.000+01:00

Fra dyreparkjobben

2007-02-08T19:03:00.000+01:00

Han kom løpende ned fra Jungelstien, gråtene. Hei der. Hvor er foreldrene dine, vet du hvor de er? Har du noe nummer på deg? Den lille i rød T-skjorte vet ikke og tørker en tåre. Maaammaa.

I bakgrunnen står et gammelt ektepar. De enser situasjonen og observerer meg. Spesielt moren, som et svakt minne hun kanskje engang var med på.
- Er han deres?
- Nei.

Vi skal finne mamma. Dette skal gå bra. Kom igjen, bare bli med her. Gutten går sakte med meg et stykke bortover gata, hulker litt og stopper opp.
Skal jeg bære deg? Får jeg lov til det?
Snufs, ja.

Så lett, tar jeg han opp på to armer.
- Dette skal gå bra vet du.

Med ett roer han seg ned. Som om han føler seg trygg. Det hele kjennes nokså rart. Jeg er tryggheten. Han stoler på meg. Jeg tenker på hvordan det ser ut. En 17 år gammel gutt som bærer en unge.

Søvn, tiendeklassinger og gratulasjoner!

2007-02-07T14:39:00.000+01:00

Vinteren har kommet og vi befinner på minussiden av termometeret. Jeg anbefaler deg å ta en god pause, sette deg foran vinduet og se på snøen, mens du hører på den iskalde, arktiske låten ”Four Notes” av Petri Kuljuntausta. Noe undelig kaldt, krypende oppover armen?

I løpet av dagen har jeg holdt et stort foredrag for alle tiendeklassinger som skal se om de vil gå på Dahlske eller ikke. I tillegg til dette har jeg lagt meg fryktelig sent de siste dagene. Søndag 03.00, mandag 01.00, tirsdag 03.00. Nå er onsdagen kommet og endelig har jeg fått en pust i bakken fra skolearbeid. Jeg forventet at jeg skulle stupe i bakken så fort jeg kom meg over dørkarmen. Det har foreløpig ikke skjedd. Jaja, da er det bare å finpusse engelsken og gjøre klart for matteprøve i morgen. Alltid noe en KAN bruke tiden på, men som regel går tiden med til å gjøre andre ting, som å skrive blogg og spise for eksempel. Ole har bursdag i dag. Endelig er fyren blitt atten. Gratulerer så mye. Du er en ordentlig discokule!

Dersom du ikke har noe fornuftig å ta deg til i dag, kan du bli litt nostalgisk og høre på de nydelige tonene til Kings of Conveniece. Det er en stund siden duoen var i medias søkelys. Jeg hadde heller ikke hørt på de på en stund, men jeg gjenoppdaget dem i går og det var en fin gjenforening!

FunkyMarwin åpningstale

2007-02-04T22:11:00.000+01:00

Kremt...
Og med det erklærer jeg, Martins blogg: FunkyMarwin for åpnet. Hørte jeg noen si hurra?

Jeg vet at jeg har prøvd meg på slike bloggprosjekter før, og nei, de var ikke spesielt gøy å lese, nei de var heller ikke særlig oppdaterte. Men denne gangen har jeg senket standarden. Jeg mener, nå er målene satt så lavt at det ikke kan gå galt. Her vil du verken finne metafysiske tankeresonement eller samfunnskritisk sakprosa. Jeg kommer til å legge ut rare bilder, noen ord om hverdagslige ting, saker eller hendelser som måtte interessere meg i farten. Kanskje til og med et lite dikt. Men ikke mer. (Det får i så fall bli de gangene jeg har usedvanlig mye energi)

Jeg vil benytte anledningen til å takke for at akkurat du entret bloggen min. Sannsynligvis er du i omgangskretsen min og jeg setter stor pris på alle mine venner!

Og til deg, Helga Von Norwegen (søstra mi, Helene): Get a griff, kom deg ut av den svette og überkule leiligheten din og lær meg alle Blogspot-triksene. For en gang skyld har du mer peiling enn meg på sånn datating

Takk for meg alle sammen!
og husk:
Ta det gode, med det onde.